Heim til jul

I år hadde vi store planer om å vere skikkelig voksne og lage jul sjølv heime i huset i skogen. Då eg skjønte at far skulle vere i nordsjøen i jula vart det likevel til at planane blei endra, og eg og Hennika skulle ta turen til Volda for å holde mor med selskap. Eg må innrømme at eg var litt letta; pinnekjøttlaging og juletrepynting er ikkje mine sterkaste sider! 

Så da skulane tok ferie 19. desember pakka eg klede, gaver og alt anna vi måtte trenge i bilen, og var klar for avreise neste dag. 

 

No er det jo slik at ting som regel ikkje blir heilt slik du har planlagt, og dette blei intet unntak. Hennika våkna med 40 i feber, og var kjempedårlig. Eg pleia og venta på bedring, men ho var og blei sjuk og svak. 

Til slutt oppsøkte eg lege, og ho vart innlagt på barneklinikken på Haukeland med streptokokker i halsen og CRP på 197. Der fekk ho antibiotika, og utrulig nok såg vi bedring etter få timer. 

Dagen etter, på lillejulaften, vart ho utskriven, og på julaften kunne vi endelig ta bilen fatt og kjøre til Volda! 

Eg må innrømme at klumpen i halsen var ganske stor da vi kjørte av ferga i Volda sentrum 

rett før julematen var sett på bordet. 

Så da blei det jul likevel! Vi har kosa oss veldig, med tonnevis av julegaver, mange familieselskap og altfor mykje god mat :) 

Vi fikk til og med besøk av julenissen, som for anledningen hadde pyntet seg med mascara. 

Dette blei virkelig ei GOD JUL!

Ver deg sjølv!

Eit nytt år står for døra, og det er dags for å gjere ting på ein ny måte. Eller eventuelt å gå tilbake på gamle avgjersler. Eg forkastar herved bokmål og melder at nynorsken herskar.

Det var ein gong då eg tenkte at det var lettare å virke urban og vittig dersom ein skreiv på bokmål, men no kjenner eg at eg ikkje bryr meg noko særlig om å vere korkje urban eller vittig lengre. Skulle eg, som er tørrare enn eit julenek, liksom vere morosam? Tanken i seg sjølv er jo eigentleg litt vittig. Eg kan jo ta luven frå den artigaste svenskevits.

Eg skulle nesten til å seie at eg skulle "vere meg sjølv." Er ikkje det eit litt rart uttrykk? Eg stussar slik over håpefulle "IDOL"-deltakarar som troppar opp på audition med ambisjon om å vinne ved å "vere seg sjølv." Eg trudde at ein var "seg sjølv" i ein eller annan form, anten ein vil det eller ikkje. Det er jo ikkje slik at ein endrar personlegdom dersom ein syng Justin Bieber i staden for Janis Joplin, eller om ein skriv på nynorsk eller bokmål. Slik som når eg skriv her, så er eg ein slags virituell, nettbasert utgave av "meg sjølv." Om denne utgaven er betre eller dårlegare enn den som labbar rundt på to bein og til tider luktar litt svette, veit eg ikkje. Eg likar jo ganske godt å labbe rundt på to bein, men eg er ganske nøgd med at den virituelle utgava av meg i alle fall slepp å plagast med kviseutbrot, svette armholer og bad hair day.

Det er forresten ein ting. Då eg var tenåring var eg aldri plaga med urein hud og kviser. Men NO, i voksen alder, ser ansiktet mitt ut som en daggammal pizza grandiosa med ekstra paprika. Kva har skjedd? Eg må innrømme at flink-pike-livsstilen med trening og lavkarbo har blitt bytta ut med julekaker, sjokolade og sofasliting. Likevel gikk eg, full av optimisme, til apoteket og bad om en mirakelkur. Eg vart tilbydd "clear start," eit renseprogram meint for tenåringar med svette armholer og pizzatryne. "PERFEKT!" tenkte eg.

Eg tok til på eit omfattande skrubbe- og rense-prosjekt, men enden på visa var at det kjentes som huda var tre nummer for liten for ansiktet mitt, og alt eg fikk igjen for innsatsen var tørr hud og like mange kviser. Takk.

Difor svergar eg altså til denne virituelle, kviselause varianten av meg sjølv når det knip som verst. Og akkurat no trykker nok skoen litt ekstra, her eg sitt med nugattiskive i magen, kviser i ansiktet og dårlig ånde. Føler meg ikkje akkurat som ei prinsesse, men igjen - kven gjer vel eigentlig det?

Meaning of life

Sitat Hennika (2): "Eg elsker dag, mamma. Du er bestevennen min."

Man slutter gjerne å lure på meningen med livet når man får sånne fraser levert. 

Førjuls-julefeiring

Denne julen må min kjære far finne seg i å tilbringe på sjøen, så derfor var Hennika og jeg en liten tur til Volda denne helgen for litt førjulskos. 

Volda er jo som kjent verdens navle, og selv om det er en kjempedigressjon så må jeg bare vise dere FØRSTESIDEOPPSLAGET i lokalavisen da jeg ankom hjembygden min:

Er det rart at jeg syns at Bergen er en skummel by???

Men nok om det. 

Denne helgen har det vært all about the christmas spirit. Juletre, pakkebonanza og julefilmer på TV. Det eneste som manglet var Sølvguttene, og det var nå egentlig like greit. 

Juletre og pakker

Lekker borddekking (mors fortjeneste, og jeg hadde overhode ingenting med det å gjøre! Det ville sett langt mer katastrofalt ut!!)

Pinnekjøtt! Første "julen" jeg spiser pinnekjøtt på årevis. God smak og umulig å tygge, AKKURAT sånn jeg husker det. 

Nå er vi tilbake i Bergen og hverdagen, men det er bare 10 dager til vi hiver oss i bilen og reiser tilbake for EKTE julefeiring. Ikkemeg i mot å feire jul mange ganger, jeg er et skikkelig juletroll! 

Hektisk morgen

Noen morgener er mer hektiske enn andre, og i tillegg er jeg ekspert i å stresse opp både meg selv og andre. I dag tidlig skulle jeg og Hennika ut døren til klokken var 7, mens Audun skulle sitte på hjemmekontoret og jobbe. Jakker og gensere føyk veggimellom, og Hennika og Audun løp rundt meg som forvirra mus mens jeg forsøkte å kle på meg selv, ordne matboks og finne klær til Hennika - samtidig. Audun fikk overlevert det ene klesplagget etter det andre; "ta på genser," "ta på votter," og han gjorde blindt som han fikk beskjed om. Endelig var vi klare til å gå, og jeg bad småen om å gå ned til bilen.  Hennika stabbet seg ut døren og ned trappen. "Eg trenger isje sko eg," hører jeg ute i regnværet.

Klapp på skulderen

Noen ganger må det være lov å gi seg selv en real klapp på skulderen. I en hverdag preget av jantelov og utilstrekkelighet er det så innmari deilig de dagene ting bare FUNKER! 

Denne uken har jeg jobbet som en helt. Det hele startet på mandag, da jeg innså at 1. desember bare var en uke unna, og jeg ikke hadde gjort NOEN forberedelser for klassen til desember! Plutselig måtte julekalender planlegges, sanghefter trykkes opp, foreldrefest organiseres, og hummer og kanari. Og på toppen av det hele skulle jeg ordne med innkalling til foreldresamtaler, noe som i seg selv er en ganske stor og skremmende oppgave for en skarve uerfaren vikarlærer. 

Livet gikk med andre ord fra å være litt humpete, til å bli mildt sagt stressende. Det var ikke få ganger at jeg følte at jeg har gapt over litt mer enn jeg klarer å svelge, der jeg satt på kontoret mutters alene lenge etter arbeidstid og ønsket at jeg kunne være hjemme og leke med Hennika og lese eventyr før leggetid.

Og så kom dagen. I dag måtte alt være klart. 

Klokken 08:30 i dag tidlig troppet jeg opp på klasserommet med lekseplaner, julesanghefter med laminerte ark, foreldremøteinnkallinger og en boks full av pepperkakehjerter som Hennika hjalp meg å bake kvelden før. Elevene pyntet hjertene med melis og seigemenn, og vi laget pepperkakekalender, ryddet klasserommet og pyntet til jul, og sang hver bidige sang i juleheftet. 

Innen klokken var 2 hadde jeg hentet Hennika i barnehagen og handlet inn til middag. Så ble det både middagslaging og pynting av våre egne pepperkakehjerter, samt sårt etterlengtet lesestund. 

Etter at småen var i seng har jeg vasket hus, slik at alt er klart til Hennika og jeg skal pynte til jul i morgen.

For første gang på lenge føler jeg at jeg både er en flink lærer, og - viktigst av alt - en god mor! Så i dag gir jeg meg selv en ordentlig klapp på skulderen (og kanskje til og med en liten applaus). Nå gleder jeg meg til en lang og rolig helg med mine to favorittmennesker i hele verden.

 

Ønskeliste

Nå tenkte jeg egentlig at jeg skulle skrive en liste over ting jeg ønsker meg til jul, men siden jeg kun ønsker meg body butter, rynkekrem og en bok, føler jeg at det blir en litt uinspirert liste.

Derfor tenkte jeg å heller skrive en liste over ting som (jeg syns at) Hennika ønsker seg!

♥ Vennebyen- effekter 

♥ Trommesett
♥ Leketelt
♥ Gulvteppe til soverommet
♥ Ski (???!!!)
♥ CD-spiller og lydbøker

♥ Drømmehagen-effekter

♥ Ukulele (JEPP!)

♥ Nettbrett (ungdommen nå til dags......)

I førjulsmodus!

Jeg har en hemmelighet som jeg vil dele med dere. Dette kan kanskje komme som et sjokk for noen, mens andre muligens har hatt en mistanke hele tiden.

Ok, her kommer det...
Jeg er julenissen.
Hohoho.

Neida. Nå lurte jeg deg.
Men sånn som jeg holder på og styrer med juleforberedelsene, skulle man faktisk tro at jeg VAR mannen med langt, hvitt skjegg og maxipondus. Jeg lager lister i alle veier; hvem jeg skal kjøpe julegaver til, hvem jeg HAR kjøpt til, hva jeg skal kjøpe, og hvem jeg har kjøpt så kjip gave til at jeg må ut og shoppe på nytt (hei, mamma).

Så nå er julenedtellinga i gang for fullt, og det har den forsåvidt vært siden begynnelsen av oktober. Julegavene står i hauger inne på boden, julekakene er i boksen (forberedt på at den må fylles på før jul), og flybilletten hjem til mor er bestilt og betalt for (tusentakk, pappa).

Så da var det bare å sette seg ned og vente...

- sa jeg "sette seg ned"?? Jeg mente "STRESSE seg ned."
Jeg stresser nemlig som en gal for tiden, med 100% vikariat som kontaktlærer i 2. klasse. Det er veldig utfordrende og kjempegøy, og jeg fikk akkurat vite at jeg får fortsette en måned til. Dermed får jeg faktisk VÆRE MED på juleverkstedet som jeg er med på å planlegge! Gjett om jeg er glad!

Jeg har laget en liste over ting som vi kan gjøre på juleverksted. For spesielt interesserte legger jeg den her på bunnen av innlegget:

Ideer til hobbyaktiviteter med 2. klasse

Male på kakemenn med konditorfarge

Oppskrift på kakemenn:

600 g hvetemel

2 ts hornsalt

50 g margarin

(Smuldre)

2 dl varmt vann

300 g sukker

(Løs opp)

Bland sammen og sett kaldt.

Stikk ut figurer, og stek på 180* i 8 – 10 min.

♥

Lime tråd på ballong

Du trenger:

Ballong

Tråd

Lim

Blås opp ballongen.

Dypp tråd i lim og fest på kryss og tvers på ballongen.

Når limet har tørket, stikk hull på ballongen og trekk den ut.

Resultatet vil bli en fin kule av fargerik tråd som

du kan henge på juletreet eller i vinduet.

♥

Lage papirhjerter

Du trenger:

Papir

Hyssing

Stiftemaskin

Klipp strimler av papir.

Fargelegg og pynt papirstrimlene.

Stifte strimlene sammen i hjertefasong, med hyssing i toppen.

Resultatet vil bli et fint hjerte om kan henge i vinduet.

♥

Lage papirbjeller av eggekartong

Du trenger:

«Toppene» inni eggekartongen

Hyssing

Maling

Perler

Mal kjeglene i ønsket farge.

Fest på hyssing, og træ på perler på tråden som kommer inni kjeglen.

Resultatet vil bli flotte bjeller som kan pynte opp et vindu eller et juletre.

♥

Lage lykter av syltetøyglass

Du trenger:

Tomme, vaskede syltetøyglass

Glassmaling

(eller evt tusjer, klistremerker og lignende)

♥

Lage papirlenker

Du trenger:

Papir

Papirlim

Klipp tynne remser av papir (omtrent like store)

Lime remsene sammen i små sirkler, og hekt dem sammen slik at

de danner en lang kjede.

♥ ♥ ♥

Oh, the irony!

Et skikkelig husmor-innlegg, men la gå! Når noen (Audun, red.anm.) har vasket Hennika sitt hvite sengetøy sammen med vårt turkise, hjelper det ikke det støv å forsøke å klore det; den heslige, halvturkise fargen nekter plent å rikke på seg. Men når jeg er så uheldig å søle en (ganske stor) skvett med klor på et håndkle, DA skal du se at kloren funker som bare juling!! 

Nå som vi har hatt sykdom i hus må jeg innrømme at det har gått med en del klor siden jeg har vært hysterisk bakteriofob (ikke at det hjalp noe særlig), så nå må jeg visst på håndkleshopping. 

Nekter å være syk!

Det er ingenting i verden som er så kjedelig som å være syk, og det er kroppen min helt enig i. Jeg må ha ninja-gener i imnunforsvaret mitt, for overgangen fra spygrønn fillerye i går, til frisk og rask i dag, var ganske ekstrem!! Jeg hadde mest lyst til å gå på jobb, men fikk i går klar beskjed om å holde meg hjemme i 48 timer etter siste sykdomstegn... Så da måtte jeg heller ut og lufte sykdommen ut av kroppen! La høststorm være høststorm, Hetlebakksåta ble besteget med stor iver. 

Det blåste heftig på toppen, jeg måtte holde meg fast i toppålen for å ikke bli blåst over ende!

Elg i solnedgang

Og så var det min tur! Jeg rakk akkurat å avslutte undervisningen før omgangssyken slo ut for full blomst. Jeg har tross alt hatt kniven mot strupen i mange dager nå. Jeg fattet derfor heldigvis mistanke da magen støyet som en dampveivals og hele innsiden føltes som skvulpende, sur melk, og kom meg hjem i tide til å rope på elgen før jeg gikk ned for telling på sofaen.

Nå, fire timer senere, ligger jeg her fremdeles, og kan ikke annet enn å tenke at "DETTE er bortkasta tid!!" Jeg har jo ikke tid til å være syk??! Jeg skulle ha høstavslutning med barna i morgen (høstferie neste uke), nyte min første fulle frihelg på evigheter og få besøk av mor og far (selv om det egentlig er Hennika de besøker, jeg er bare en spygrønn liten bonus. Shrek'en på kransekaka). 

Og så ligger jeg her, i karantene, på kontoret til Audun. Fikk smake på min egen medisin, kan man si.

Slem, bakteriofobisk kjæreste

Jeg lever på lånt tid! I helgen hadde Hennika spysjuka, og siden hun og Audun var på hytta håpte jeg at jeg hadde styrt klar av svineriet. Men neida! På søndag kom Audun hjem og var sykere enn sykest, og jeg har låst ham inne på et rom i kjelleren til han blir frisk, samt desinfisert alle flater i huset med klor og sprit. Stakkars Audun har verdens kjipeste kjæreste, den eneste sykepleien han får er brus og potetskruer, men også (jeg lover!!) masse, masse medfølelse. Jeg er vanligvis ikke bakteriofob, men JEG HAR IKKE TID TIL Å BLI SYK!! Jeg har endelig fått mitt første ukesoppdrag som vikarlærer og er ekstatisk, så ikke pokker om noen hersens bakterier skal få komme her og ødelegge for det. Så nå har det gått 29 timer siden omgangssyken entret inngangsdøra, og jeg er foreløpig frisk. Kryss i taket for at det varer!!!

Operasjon Friskus

Beklager det sure innlegget nedenfor, jeg ble visst litt emosjonell. Shit happens, som man sier. Jeg er i hvertfall "normal" igjen nå.

Høsten står for døren, og dagene blir kaldere og mørkere, så jeg jobber på spreng for å holde både humøret og helsa på topp! Jeg hiver innpå med trantabletter, vitamintilskudd og massevis av frukt og grønt, fordi det liksom skal være så sunt. Jeg har jo ikke tid til verken sykdom eller vinterslapphet! 

I tillegg forsøker jeg å overbevise meg selv om at jeg er en friskus. Frisk luft og mosjon skal visstnok gjøre underverker for både kropp og psyke, men jeg må innrømme at når regnet høljer ned, og jeg er klissvåt til skinnet, er ikke "lykke" den første tanken som slår meg! 

Nå som jeg jobber på skolefritidsordning, er det å være "friskus" tydeligvis en underforstått del av jobbeskrivelsen, så normale klær har måttet vike plassen for fornuftige plagg som fleece, ull og regntøy. Mine friskusambisjoner har fått et realt (ufrivillig) spark bak, og jeg som hater å gå fra huset til bilen i pissregn må bite tennene sammen og smile mens regnet siler nedover ansiktet og inn i øyne og ører. Takk gud for kakao, det må være den beste oppfinnelsen i verden! Når mann kommer inn, dryppende våt og stivfrossen, er denne himmelske drikken balsam for sjelen. Kakao og ulltøy er nok det aller beste ved å være friskus, så skal jeg krølle meg sammen i godstolen med Ulvang-genser og kakao og late som jeg har vært på fjellet!

Snakkes

Jeg skriver ganske sjeldent for tiden, og det kommer hovedsakelig av to ting: 

1. Jeg snakker med min eneste leser på telefonen opptil flere ganger om dagen (hei, mamma!), og 

2. Jeg har sykt mye å gjøre for tiden! 

...ja, og så 3. punktet er vel at jeg er navlebeskuende nok fra før, og innbiller meg at blogging trigger den selvsentrerte jævelen i meg. 

Jeg snakker nok med min mor på telefonen oftere enn folk flest, og jeg tror at til og med hun begynner å bli litt lei. Det er faktisk grenser for hvor mye man har å snakke om, selv når man (til en viss grad) deler DNA. Litt usikker på hvorfor, jeg skravler jo tross alt mer enn nok med folk som det er i løpet av dagen. Kanskje fordi fremtiden føles ganske usikker akkurat nå. 

Audun har sagt opp jobben og begynner som selvstendig næringsdrivende i begynnelsen av desember, og i den anledning har jeg inntatt en posisjon av pengepanikk. Jeg jobber det som jobbes kan; lærervikar på en fast skole, lærervikar gjennom et vikarbyrå, assistent på en skolefritidsordning, og butikkmedarbeider på en bensinstasjon. Har jeg en fridag, og Hennika insisterer på å få dra i barnehagen (noe hun ofte gjør), løper jeg på fjellet som om jeg hadde fanden i hælene, bare for å fortrenge at jeg egentlig burde ha jobbet. Vi har hus, bil, studielån, kredittkortgjeld, strømutgifter, matutgifter og alt som jeg ikke har måttet forholde meg til i min tilværelse som student eller hjemmeværende mor, og jeg føler at jeg har blitt brutalt vekket opp fra en drømmetilstand hvor jeg har svevet rundt på en bekymringsløs, rosa sky. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe hvordan jeg, med mine sporadiske vikartimer, få timer i SFO og helgejobb, skal få endene til å møtes i månedene som kommer. Denne usikkerheten gjør at jeg føler meg rimelig hjelpesløs og deprimert, og alt jeg sier kommer for tiden ut som sutrete mas. Min generelle "det ordner seg"-holdning har blitt erstattet av bekymring og stress. Begynner jeg å bli voksen? 

Vi snakkes når jeg blir meg selv igjen.

Bursdagslykke

På kommando fra mor må jeg dementere det pessimistiske, småsure bursdagsinnlegget fra forrige uke. 

Jeg som i forkant hadde sett for meg en hverdagsbursdag som forbigikk i all stillhet, ble helt overveldet av all omtanken og oppmerksomheten jeg fikk fra de herlige menneskene rundt meg. På jobb fikk jeg sang og gratulasjoner, og her hjemme fikk jeg sjokolade og blomster av Audun, før det var duket for kakefest med barna i nabolaget, etterfulgt av at to kjekke "nabofruer" spanderte middag og tok meg med på shopping! 

På fredag var jeg og Audun ute på byen sammen med et vennepar av oss, og min bursdagsgave fra min snille kjæreste ble hotellovernatting, middag og standup-show. Beste bursdagsgaven jeg kan forestille meg! 

Så da fikk jeg altså både barnebursdag, hverdags/husmorsbursdag og voksenbursdag! Jammen glad for at jeg bestemte meg for å bli 26 år i år likevel. 

Morgenen etter byturen insisterte jeg på hotellfrokost, på tross av at timene på hodeputa hadde blitt få, mens Audun på sin side begravde seg under dyna og nektet å bli med. Men når mannen ikke vil bli med til frokosten, fikk frokosten komme til ham! (I form av egg og et bacon-fjell)

Bursdagspanikk

Helt siden jeg var liten har jeg, som de fleste andre barn, ansett min egen bursdag som årets aller største høytid. I dagene - og til og med ukene - før Den Store Dagen er forventningene skyhøye. Dagen skal bli fylt med latter, venner, kaker og presanger. Om dagen lever opp til forventningene, er en annen sak, det er selve tanken på "min helt egen dag" som gir barna stjerner i blikket. 

Den siste uken har jeg blitt rammet av total og fullstendig bursdagspanikk. 

Jeg har vært sur og irritabel på alt og alle, fjernet bursdagen min fra facebook, nektet å snakke om det, og i det hele tatt benektet at jeg faktisk veldig snart fyller 26 år. For det første syns jeg at jeg er gammel nok (25 er en veldig fin alder), og for det andre er jeg lei av at dagen aldri blir så fin som jeg håper på. Jeg er lei av å glede meg til en dag hvor venner har tid til å komme på besøk, og ende opp med å spise kaken alene. 

Nå har jeg i midlertid bestemt meg for å drite i det. Jeg gjeninnfører bursdagen min som offentlig høytidsdag, baker intet mindre enn tre kaker, og inviterer de som inviteres kan. Og om jeg så sitter igjen med tre kaker alene, så skal jeg jammen spise de selv også. 

Hiver med en ønskeliste, for de som måtte være interessert. 

Ønskeliste:

• Øyekrem for øyner som begynner å bli gamle og rynkete

• Ansiktskrem med antirynkeeffekt

• Maya Water (skal visst ha foryngende effekt, det og)

• Briller i styrke -4,25 

• Boken "Evig søndag" av Linnea Myhre

• Iskremmaskin

• Gymfløyte med lydighetsgaranti

• Bobybutter med kokos fra Body Shop

• Yogamatte

• Goretex-joggesko

Helgeupdate!

Denne helgen har vært ganske så bra! 

I går (lørdag) dro Audun på ølfestival i byen med en kompis, og Hennika og jeg endte opp med å gå rundt i byen og se i butikker. Hennika fikk en supermyk tigerdress, vi sjekket ut utvalget på lekebutikkene og spiste middag på kinarestaurant.

Litt turning oppe på taket på Bystasjonen måtte til før vi kunne kjøre hjem!

På kvelden satt Audun og jeg i hagestuen og koset oss med serien Parks and Recreation, min nye favorittkomiserie. Rob Lowe er fantastisk morsom!

I dag har vi vært på Leo's lekeland sammen med en venninne av meg og datteren hennes, spist is og lekt.

I kveld har vi vært i Fyllingsdalen og feiret bursdagen til svigermor, spist masse god mat, og Hennika og kusinen fikk bade sammen i Besto sitt stooore badekar! Slikt er stas.

Nå er jeg så mett på pizza, muffins og godis at jeg føler meg gravid i 9.mnd med en matbaby! Hjeeelp...

Endelig: working class hero!

Jeg kan med glede meddele at min desperate søken etter jobb halvveis har gitt resultater. Halvveis, fordi jeg ikke faktisk skaffet meg jobben selv, men ble sympatiansatt av en venninne, men resultater fordi, joda, JEG HAR EN JOBB! Jeg jobber for såvidt bare tre timer om dagen i SFO, men det er da noe. Dette er den kjekkeste jobben jeg noen sinne har hatt; jo gøyere du har det, dess mer skryt får du for vel utført jobb! Så jeg løper og hoier til den store gullmedalje, rutsjer og spiller ball, og sleper med meg ungene på tur i skogen i høljeregnet, og får tommel opp fra sjefen på kjøpet. Ikke verst, spør du meg. I tillegg får jeg også til tider steppe inn som vikarlærer i de ulike klassene. Selv om jeg føler meg som en livredd hare i jaktsesongen når jeg står der og skal ha ansvaret for at en hel skoleklasse faktisk lærer noe, er det en utrolig deilig følelse å bli vist tilliten til at jeg kan mestre dette (selv om jeg ikke bestandig er så sikker på det selv...). Jeg elsker å undervise, og jeg krysser fingrene for at fomlingen og usikkerheten forsvinner etterhvert som erfaringen vokser. 

I morgen skal jeg undervise i 3.klasse, hvor vi skal lage veggplakater om veps, og i den anledning har jeg laget fargeleggingsoppgaver til de elevene som blir fort ferdige:

Den siste ser vel egentlig mer ut som en hund enn en veps, men det får så være!

Senere på dagen skal jeg forresten være assistent når SFO legger ut på svømmetur, og jeg innså nettopp at det eneste badetøyet jeg har er en liten rød bikini..! Hjelpe meg, snakk om upassende. Når denne jobbingen begynner å gi resultater, skal jeg løpe og kjøpe meg passende badeantrekk pronto! Med mindre jeg har blitt sparket for uanstendig jobbantrekk innen den tid... 

Denne badedrakten hadde kanskje vært noe...

Og apropos lønn; noe annet jeg virkelig skulle ønske jeg kunne kjøpe, er denne! 

Men hey! Jeg har jo bursdag snart! Så til alle som måtte lure: jeg ønsker meg treningstights typ solbrendt tiger, badeburka og en gymfløyte (helst med lydighetsgaranti!).

Leggetid

Her i huset har leggetid blitt et evinnelig mas den siste tiden, og jeg er så uendelig lei av de mange kreative forsøkene på å slippe å legge seg. 

En vanlig kveld fortoner seg noenlunde slik:

Småen får kveldsmat, bad og pysj, og legger seg i sengen sammen med favorittdukkene, Hopsideisi og Hinkelpinkel, før hun blir grundig pakket inn i koseteppe og dyne. Hun får sang, kyss og kos, før jeg setter meg i sengen min og venter på at kveldsfreden skal senke seg. 

I omtrent to minutter er det relativt stille, før de to dukkene setter i gang med en heftig krangel om hvem som skal ligge hvor. Krangelen varer i ca fem minutter, før Hennika pakker dem inn i koseteppet og synger godnatta-sang til dem. 

Fem minutter går. 

"Mammaaaaa!!! Eg må tisseee!!!" 

Siden soverommet er på loftet, og badet i kjelleren, får hun bare lov til å tisse i en bøtte på kvelden. Jeg labber ned til badet for å hente bøtten, og når jeg kommer opp igjen har vesla tatt av seg alle klærne og sitter i sengen og hyyyyler at hun "må på doooo!!!" Bort til bøtten, gjøre sitt fornøde, på med klærne og i seng. Jeg går ut av rommet. 

To minutter senere: 

"Mammaaaa!!! Hopsideisi må tisseeee!!!" 

Jeg forsøker forgjeves å forklare at dukken gikk på do før hun la seg, mens ungen gråter sine modige tårer og hulker at dukker MÅ tisse, før jeg går bort til bøtten og later som. 

"Hinklepinkel åsså."

NEI. 

Jeg går ut, men blir tilbakekalt noen minutter senere for å synge. Hun stemmer i av full hals mens vi synger Hinkepinkel-sangen og Hopsideisi-sangen fra Drømmehagen altfor mange ganger, og når jeg skal gå ut klamrer hun seg til meg og hyler "mamma ikke gå uuuuut!!!" Til slutt får jeg likevel lov til det, men bare for at jeg ikke skulle se at hun tok av seg alle klærne. Igjen.

"Mammaaa!!! Eg fryyyseeer!!!" 

Hjelpe meg. Jeg går tilbake og forsøker å ta på klærne, men får kun lov til å ta på sokkene. På hendene hennes. Og så gråter hun hysterisk fordi hun ikke klarer å bevege fingrene inni sokkene, så jeg må ta de av igjen. 

Slik fortsetter det, i det UENDELIGE. Og fordi jeg i dag tidlig las en artikkel om å "ta barns gråt alvor," tørr jeg ikke å la henne ligge der og gråte, så i stedet løper jeg frem og tilbake som en hodeløs kylling. Tisse, av med klær, tisse igjen, synge, trøste, drikke, pakke inn i dynen, ta på klær på dukken, tisse enda en gang, kose, synge, kose igjen, "tisse," på med klær.... Jeg la henne for to timer siden, og fremdeles sitter hun og leker at dukken hopper trampoline i sengen. 

JEG. BLIR. GAL.

All the small things

Her i huset har "NEEI!!!" og "vil ikke!" blitt det nye mantra, i det at småen på to år og litt til har oppdaget at hun gjerne vil bestemme litt, og aller helst ALT, selv! Ber jeg henne om én ting, gjør hun stort sett det stikk motsatte, og tar vi avgjørelser som angår henne uten at hun blir konsultert, bryter helvete løs. Det er virkelig ingenting som heter "småting" lenger; neida! Her kan en feil farget kopp eller en håndduk uten hette være nok til å utløse et raserianfall. 

Likevel nekter jeg å godta at vi skal kalle det "trassalder." I så tilfelle ville jo trassalderen vare til barna ble 18. Det å forlange at man får være med og foreta de store og små valgene som omhandler ens eget liv er jo tross alt ganske grunnleggende for det å bygge identitet og selvfølelse. Jeg er veldig bevisst på at måten småen blir møtt på i denne prosessen er ekstremt viktig for hennes selvfølelse. Dette betyr selvsagt ikke at jeg nikker og "ja"er til alle hennes krav og behov, men at jeg behandler henne som et logisk og tenkende menneske. Å bli forklart hva som skal skje en stund i forveien, og å få logiske forklaringer på hvorfor vi for eksempel ikke kan gå morgenturen i morgenkåpe og sjøstøvler (som hun, veldig så insisterende, forlangte i dag tidlig) har spart oss for mang en konfrontasjon. Har jeg nå likevel, mot bedre viten, foretatt et valg over hodet hennes, viker jeg aldri, med mindre det er en veldig, veldig god grunn til det! Vil hun ikke spise fra den blå skålen fordi hun heller ville spise av den grønne, inngår vi en avtale om at hun får lov å velge skål til neste måltid. 

Denne formen for kompromiss godtar hun stort sett - det var tross alt egentlig ikke skålen som var problemet, men at hun ikke følte at jeg anerkjente at hun hadde en egen vilje. 

Det eneste problemet med denne brennende viljestyrken er at en toåring ikke bestandig er utrustet med erfaringsbakgrunnen som trengs for å foreta overveide valg. Ta gårsdagen for eksempel. Jeg tok med meg småen ut i skogen for å gå en tur, og etter en stund kom vi til en liten bekk. I stedet for å spørre om jeg kunne løfte henne over bekken, slik hun ville foretrukket, løftet jeg henne bare over, og da hun protesterte forklarte jeg at jeg løftet henne så hun ikke skulle bli våt. 

Som en veldig overtydelig demonstrasjon på sin nyoppdagete selvstendighet sendte hun meg et blikk som lyste av stahet, før hun snudde seg rundt og la seg rett ned i bekken. Etter ansiktsuttrykket hennes å dømme de påfølgende sekundene er jeg rimelig sikker på at hun ikke kommer til å prøve seg på det samme stuntet igjen, og selv om hun endte opp med å bli klissvåt fikk hun seg en liten erfaring: noen ganger er det kanskje ikke så dumt å høre på mamma. 

Det betyr ikke nødvendigvis at hun KOMMER til å høre på meg, og jeg vet også at vi kommer til å ha mange uenigheter i årene som kommer, men det tror jeg er utrolig sunt. Ingenting gjør meg mer stolt enn å se min datter vokse opp og bli en sterk og selvstendig ung dame. Selv om det er slitsomt å forholde seg til en sta toåring som ikke alltid vet sitt eget beste, ser jeg hver eneste kamp som et steg på veien mot god selvfølelse og troen på egne evner til å foreta kloke, veloverveide valg, og det eneste jeg kan gjøre er å forsøke å lede henne i riktig retning.

Barnehagestart, dag 2

Slapp av, jeg har ikke tenkt å ta til på en daglig rapport fra Hennikas barnehageliv. "Trettifemte dag i barnehagen. Hennika har rutsjet og klatret. I dag også." Men da jeg ringte barnehagen for å be om at hun fikk begynne tidligere for å få en myk start, innså jeg tydeligvis ikke at det var JEG som trengte en myk start! Herregud, jeg klamrer meg til henne som om det skulle stå om liv, og begynner oppriktig å vurdere å søke jobb i denne barnehagen. På hennes avdeling. 

Neida, jeg skal ikke det. Enn hvor mye det frister, skjønner jeg jo at hun har godt av å tilbringe litt tid uten den overbeskyttende, masete morra si. 

Andre dagen i tilvenningsfasen er det meningen at man skal dra fra barnehagen og være borte en liten stund. Da barnehagepedagogen sa dette, fikk jeg en overveldende trang til å hive Hennika over skulderen og løpe hylende derifra. På tross av at jeg selv innbiller meg at jeg har et rimelig bra pokerfjes, må panikken ha stått skrevet i ansiktet mitt, for plutselig stod det plutselig tre pedagoger rundt meg og forsøkte å overbevise meg om at de var fullstendig kompetente mennesker. Hennika hang rundt halsen min og hulket "mamma ikke gå" mens tårene trillet, og jeg fikk egentlig litt lyst til å grine en skvett jeg og.

Etter mye om og men gikk jeg likevel med på forslaget om å "gå meg en tur," til ville protester fra min lille datter. Jeg gikk like utenfor porten sånn at jeg kunne høre om hun ropte etter meg, satte meg ned på fortauskanten og stirret på klokka. Etter hele tyve minutter gikk jeg inn igjen, og oppdaget (med en merkelig blanding av skuffelse og lettelse) at hun satt og koset seg sammen med noen andre barn, og hun kunne stolt meddele at hun både hadde rutsjet og disset i mitt fravær. 

Jeg innser at Hennika mest sannsynlig er mer klar for barnehagestart enn jeg noen sinne kommer til å bli...

Fra barnemunn

Her om dagen fikk vi et brev i posten angående toårskontroll for Hennika, og vedlagt var det et ark som de kalte "screening av toåringers språk." Her skulle vi krysse av for de ordene hun kunne, og om hvor vidt hun kunne sette sammen to ord, for eksempel "mamma spiser" og lignende. For de som har møtt min datter kommer det nok ikke som et sjokk at hun selvfølgelig kunne alle ordene på listen...

Etter to år alene hjemme med bare meg har hun utviklet et veldig veslevoksent språk, og noen ganger glemmer jeg helt at hun faktisk bare er to år gammel! Som for eksempel i dag:

Meg: "Vil du bli med opp på rommet ditt, så henter vi dukken din?"

Hun: "Ja takk, mamma, gjerne det! Eg kan være med deg opp." Som om det var meg som trengte følge opp til loftet! 

Barnehagejente!

Da var hverdagen plutselig her: Hennika har blitt barnehagejente! Det er vanskelig å forestille seg at de lange, fine dagene vi har tilbragt sammen de to siste årene fra nå av skal forbeholdes helger. Vi har vært så utrolig heldige som har fått hatt disse to årene helt for oss selv, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å utsette jobbing til fordel for å være med Hennika. Nå har jeg i midlertid merket at hun stadig får større behov for å være med barn på sin egen alder, og jeg må ærlig innrømme at jeg også ser frem til å begynne å jobbe igjen. 

Det var likevel både spennende og trist i dag, da vi skulle i barnehagen for aller første gang! Selv om jeg var der hele tiden, var det vanskelig å ikke tenke på at jeg om ikke mange dagene må levere henne der, for så å gå min vei! Hjelpe meg, hun kommer vel til å tro at jeg har forlatt henne... 

Første dagen gikk heldigvis forholdsvis greit, og det virket som hun trivdes både sammen med de som jobbet der, de andre barna, og, ikke minst, med å ha ubegrenset tilgang til en stor lekeplass med disser, rutsjer og klatrestativ!

"Tyttebær" er avdelingen som Hennika skal gå på.

Sommerkavalkade!

Herlighet for en sommer vi har hatt! Etter utrolig mange solskinnsdager kjenner jeg at det er helt ok å sitte her og se på høljeregnet som til slutt måtte komme. I følge BA har dette vært den varmeste juli måned i Bergen på over 100 år, med temperaturer som måtte få selveste Charter-Svein til å droppe sydenturen i år! 

Nå skal det sies at jeg faktisk HAR vært i syden denne sommeren, men til mitt forsvar var det ikke såå varmt "back then." I tillegg til veldig mye annet, har jeg og Hennika tilbragt en uke i Spania sammen med mine foreldre. Vi bodde i en superfin leilighet i Torrevieja, med tilhørende svømmebasseng og 250 meters gange fra stranden. 

Bading i middelhavet <3 td="">

Late dager i spansk sol

I begynnelsen av sommeren tok vi oss en skikkelig, tradisjonell familiebilferie sammen med min svoger, svigerinne og supersøte tanteunge. På en (i overkant hektisk!) uke rakk vi innom både Dyreparken i Kristiansand, Sverige, overnatting i telt og harryhandling i grenseland, før vi vendte nesen hjemover mot Bergen. 

To vettskremte og en superkul
i tømmerrennen i Dyreparken

To herlige småtupper som
nettopp har ankommet Sverige og
koser seg med kveldsmaten

Middag i ekte campingstil

Herlig gjeng i Dyreparken

Solnedgang over Fredriksten festning

Ellers har vi også fått tid til å nyte lange, late dager på det idylliske landstedet til svigers, vært i Mikkelparken, besøkt mamma i Volda, vært turist i egen by (noe som faktisk føltes som ekte sydenturisme! Badestrender og treige fjellturer i over 25 grader er ikke å forakte), og jeg har til og med fått skvist inn en aldri så liten festivalhelg! 

Vannmoro i Mikkelparken

Lesestund i armkroken til tante Stine

På vei opp til Fløyen en varm julidag

Hennika på Rotsethornet

Oppned-stil i Karlsethola

Herlig dag på Flø med Hennika og mamma

Nydelig solnedgang på Tysnes

Plasking i sjøen, vi fant en strand like hos oss!

Sammen med to andre som bor i gata her reiste vi med fullstappa bil til Nordfjordeid og Malakoff Rockfestival, og hørte bra musikk, spiste dårlig mat, ble fin på vin og koset oss i solen. 

Selfie er helt innafor på festival

Husmødre fra Bergen, rusa på livet og fin på vin ;)

Ps. BIG NEWS!! Jeg er brun (les: brunere enn gjennomsiktig) for første gang i mitt liv! Da vet du at det enten har vært mye sol, eller at badhylla har et bredt sortiment av selvbruningsprodukt. Noe som riktignok er tilfelle, men jeg skylder nå likevel mest på det første. Selv om jeg fikk DEN nedturen da jeg kom hjem fra Spania og var SÅ imponert over brunfargen min, for så å oppdage at aftersun'en jeg hadde kjøpt faktisk var en selvbruningskrem! Gjett om jeg følte meg snytt. Hvordan jeg oppdaget det? Håndflatene mine hadde blitt orange. 

Nå nærmer august seg med stormskritt, og tiden er snart inne for at Hennika skal ta sitt første steg ut i den "virkelige verden;" barnehagen! Hjelpe meg, det er med en viss blanding av angst (på mine vegne) og glede (på hennes vegne) at jeg slipper taket. Selv må jeg etter hvert finne meg en jobb, noe som er et kapittel i seg selv. Jeg krysser fingrene for at jeg får litt vikararbeid gjennom PVS, og at jeg får helgejobben på bensinstasjonen jeg har søkt på. Her er man åpen for det meste! 

Desperat kvinne med falske krøller og rynker i pannen søker arbeid. Anybody? ANYBODY??!!!