Therese prøver å omgås folk på en helt normal måte

Jeg har aldri forsøkt å skryte på meg en veldig høy sosial intelligens, men noen dager er heldigvis bedre enn andre.

I dag var det, dessverre, ikke en sånn dag.

Hennika og jeg gikk en runde på senteret for å handle litt julegaver, da vi gikk forbi platebutikken. Da kom jeg på at jeg hadde lovet Hennika en ny Frost-film, siden den forrige hadde blitt ødelagt og bare fungerte til ca halvveis ut i filmen. Vi gikk en runde i butikken og lette etter filmen, da jeg fikk øye på mannen som antakeligvis var eieren av butikken (siden det er han som stort sett pleier å være der). Jeg kom på at min venninne hadde sagt at hun nylig var blitt sammen med denne mannen, dersom det faktisk skulle stemme at dette var eieren. Denne tanken festet seg i hodet mitt, og jeg ble en smule besatt av å finne ut om vi faktisk har en felles bekjent (dette er noe jeg ganske ofte gjør, på tross av at det stort sett kun er meg som syns at det er gøy at noen kjenner den samme gamle dama på Toten som jeg også tilfeldigvis har møtt i et bryllup en gang for lenge siden).

Mannen bak kassen slår inn filmen, og i et forsøk på small-talk slenger han med en liten "Frost, ja, er det Anna og Elsa-dilla hos dere og, ja?" Dette spørsmålet har omtrent tredve mulige, helt normale svar, og ett veldig, veldig merkelig.

Ja, du gjettet riktig. Jeg gikk all in for det merkelige.

"Jada, altså, min datter er en venn av din kjærestes datter, og det er hun som har smittet henne."

Ja visst, ja.

Ikke kjenner jeg mannen, og ikke var jeg helt sikker på at han faktisk var den jeg trodde han var. Jeg kunne like gjerne ha sett ham dypt inn i øynene og skreket "JEG VET HVEM DU ER!!!!!!" uten at virkningen ville vært stort mer forstyrrende.

Det tok meg nøyaktig 1,2 nanosekund å innse hva jeg nettopp hadde sagt, og jeg ble sprutrød og løp ut av butikken med Hennika på slep.

Fra nå av handler jeg filmer på nett.

Til deg

Jeg må bare få lov til å si noe om denne fantastiske jenta. Nå høres jeg litt ut som en typisk mamma-blogger - og det har jeg vel kanskje blitt - men innimellom må det være rom for å løfte frem de som fortjener det.

Så; kjære Hennika.
Du er det mest egenrådige mennesket jeg noen gang har møtt. Du sier tydelig ifra om hva du mener, og er villig til å gå veldig langt for å få det som du vil. Du har en sterk rettferdighetssans, og du gir tydelig beskjed hvis noen gjør noe som du mener er feil (det være seg kjente og ukjente). Om noen for eksempel sykler forbi oss uten hjelm, tar du ikke fem flate øre for å skrike etter dem; "Hei! Du har glemt hjelm!!" mens du halvveis forventer at de faktisk skal snu og sykle hjem etter hjelm. På tross av dette er det mange som kjenner deg som en litt stille og sjenert type, men jeg vet at du bare velger de du omgås med omhu. Du finner deg ikke i å bli dårlig behandlet, og det skal du heller ikke gjøre. Jeg har opplevd at fremmede har kommet bort og strøket deg på kinnet og tatt på håret ditt, og før jeg har rukket å si noe har du gitt tydelig beskjed om at de kan komme seg vekk. Jeg forstår deg så godt, hvem hadde vel funnet seg i å bli behandlet som et utstillingsobjekt? Du liker å bestemme selv, og det får du også ofte gjøre. Da beviser du at du er i stand til å ta gode, fornuftige valg. Får du velge klær til høstkulda, velger du ull (men selvsagt med en kjole utenpå). Får du lese på senga, leser du i noen minutter før du slukker lyset, legger boken på gulvet og sovner. Og får du ikke viljen din, argumenterer du så fornuftig at det gjerne blir på din måte likevel. (Dette betyr ikke at du har ettergivende foreldre, men at du forlanger at ting skal ha en logisk årsak og en logisk konsekvens. Og dette er jeg helt enig i. Du skal vite hvorfor det er lurt å ta på ull når det er kaldt, og hvorfor du ikke får se på TV når vi skal ut døren på morgenen. Når du vet hvorfor, klarer du å ta fornuftige valg når det er din tur å velge.) Ved siden av denne viljestyrken er du også så utrolig snill og god. Du merker fort om noen rundt deg er trist eller sliten, nesten før de vet det selv. Senest i dag la du merke til at jeg hutret litt. "Vil du legge deg på sofaen? Jeg kan pakke teppet rundt deg." Du er virkelig verdt din vekt i gull. Jeg glemmer aldri den første gangen du møtte din tantes nye kjæreste. I tillegg til deg, skulle han også for første gang hilse på sin nye svigerfamilie. Da satte du deg ved siden av ham, la en hånd på kneet hans og sa; "Det går fint, altså, vi er veldig snille." Du merket helt av deg selv at han var nervøs, og det er ikke verst av ei lita jente på tre år. Jeg setter så umåtelig pris på at du er den du er; sterk, rettferdig og klok. Jeg kunne ikke bedt om en bedre venn.

Bare et menneske

I en hverdag med lite tid og altfor mange gjøremål, kan det virke som tiden på ren pur motarbeider oss. Et minutt er for eksempel aldri kortere enn når du har dårlig tid!

Morgenene her i huset er, mildt sagt, hektiske, med tre ekstremt morgengretne mennesker som bestandig står opp litt for sent, og som hver bidige morgen må krangle om badrutiner og påkledning, som om vi aldri har gjort det før. Likevel ender vi opp med at Audun dusjer først, og at Hennika etter hvert skjønner at det kan være lurt å ta på trusa før hun tar på resten. HVER. BIDIGE. MORGEN

Og da hjelper det fint lite at klokka plutselig har bestemt seg for å gå på speed. I det ene sekundet er klokka 7 og vi står på badet, og i det neste er klokka plutselig blitt kvart over 7, og vi står fremdeles på badet selv om vi egentlig skulle vært i bilen! 

I dag morges hadde vi forresten, til en forandring, god tid. Men det endte bare med at jeg løp rundt som en hodeløs kylling og lurte på hva jeg kunne ha glemt siden jeg, helt uventet, hadde så god tid. Dermed var vi akkurat like sent ute som ellers. 

Men så. Hennika er levert i barnehagen i god tid til frokostmåltidet, og jeg er trygt plassert bak pulten på jobb. Et helt kvarter før arbeidstid. Hver morgen. Og likevel er jeg like overrasket over at jeg i det hele tatt rakk det. Hver morgen. 

OK. Morgenene er et rent mareritt. Det finnes ærlig talt ikke nok kaffi til å gjøre morgenene overkommelige. Punktum finale. Men det har nok mer med innstilling å gjøre enn noe annet.

Er det virkelig noen (andre enn jeg) som forventer at du skal stille på jobben 15 minutter før arbeidstid, med nyvasket hår og sirlig kombinerte antrekk? Eller at Hennika skal ha med seg en komplett treretters i matboksen til frokost? Ærlig talt så er håret og klærne like rufsete etter turen mellom hus og bil i Bergensvær, og Hennika spiser strengt tatt bare halvparten av det som befinner seg i matboksen (og da ikke de aller sunneste alternativene).

Jeg tror heller ikke at noen (andre enn jeg) forventer at alt til en hver tid skal være 100% perfekt. Jeg trenger ikke nødvendigvis å trene hver dag, ha de dyreste klærne eller bestandig være fullstendig pedagogisk korrekt. Det er lov å være "bare et menneske." Og hvis Justin Bieber slipper unna med det, så skal søren meg jeg og!