Therese prøver å omgås folk på en helt normal måte

Jeg har aldri forsøkt å skryte på meg en veldig høy sosial intelligens, men noen dager er heldigvis bedre enn andre.

I dag var det, dessverre, ikke en sånn dag.

Hennika og jeg gikk en runde på senteret for å handle litt julegaver, da vi gikk forbi platebutikken. Da kom jeg på at jeg hadde lovet Hennika en ny Frost-film, siden den forrige hadde blitt ødelagt og bare fungerte til ca halvveis ut i filmen. Vi gikk en runde i butikken og lette etter filmen, da jeg fikk øye på mannen som antakeligvis var eieren av butikken (siden det er han som stort sett pleier å være der). Jeg kom på at min venninne hadde sagt at hun nylig var blitt sammen med denne mannen, dersom det faktisk skulle stemme at dette var eieren. Denne tanken festet seg i hodet mitt, og jeg ble en smule besatt av å finne ut om vi faktisk har en felles bekjent (dette er noe jeg ganske ofte gjør, på tross av at det stort sett kun er meg som syns at det er gøy at noen kjenner den samme gamle dama på Toten som jeg også tilfeldigvis har møtt i et bryllup en gang for lenge siden).

Mannen bak kassen slår inn filmen, og i et forsøk på small-talk slenger han med en liten "Frost, ja, er det Anna og Elsa-dilla hos dere og, ja?" Dette spørsmålet har omtrent tredve mulige, helt normale svar, og ett veldig, veldig merkelig.

Ja, du gjettet riktig. Jeg gikk all in for det merkelige.

"Jada, altså, min datter er en venn av din kjærestes datter, og det er hun som har smittet henne."

Ja visst, ja.

Ikke kjenner jeg mannen, og ikke var jeg helt sikker på at han faktisk var den jeg trodde han var. Jeg kunne like gjerne ha sett ham dypt inn i øynene og skreket "JEG VET HVEM DU ER!!!!!!" uten at virkningen ville vært stort mer forstyrrende.

Det tok meg nøyaktig 1,2 nanosekund å innse hva jeg nettopp hadde sagt, og jeg ble sprutrød og løp ut av butikken med Hennika på slep.

Fra nå av handler jeg filmer på nett.