Leggetid

Her i huset har leggetid blitt et evinnelig mas den siste tiden, og jeg er så uendelig lei av de mange kreative forsøkene på å slippe å legge seg. 

En vanlig kveld fortoner seg noenlunde slik:

Småen får kveldsmat, bad og pysj, og legger seg i sengen sammen med favorittdukkene, Hopsideisi og Hinkelpinkel, før hun blir grundig pakket inn i koseteppe og dyne. Hun får sang, kyss og kos, før jeg setter meg i sengen min og venter på at kveldsfreden skal senke seg. 

I omtrent to minutter er det relativt stille, før de to dukkene setter i gang med en heftig krangel om hvem som skal ligge hvor. Krangelen varer i ca fem minutter, før Hennika pakker dem inn i koseteppet og synger godnatta-sang til dem. 

Fem minutter går. 

"Mammaaaaa!!! Eg må tisseee!!!" 

Siden soverommet er på loftet, og badet i kjelleren, får hun bare lov til å tisse i en bøtte på kvelden. Jeg labber ned til badet for å hente bøtten, og når jeg kommer opp igjen har vesla tatt av seg alle klærne og sitter i sengen og hyyyyler at hun "må på doooo!!!" Bort til bøtten, gjøre sitt fornøde, på med klærne og i seng. Jeg går ut av rommet. 

To minutter senere: 

"Mammaaaa!!! Hopsideisi må tisseeee!!!" 

Jeg forsøker forgjeves å forklare at dukken gikk på do før hun la seg, mens ungen gråter sine modige tårer og hulker at dukker MÅ tisse, før jeg går bort til bøtten og later som. 

"Hinklepinkel åsså."

NEI. 

Jeg går ut, men blir tilbakekalt noen minutter senere for å synge. Hun stemmer i av full hals mens vi synger Hinkepinkel-sangen og Hopsideisi-sangen fra Drømmehagen altfor mange ganger, og når jeg skal gå ut klamrer hun seg til meg og hyler "mamma ikke gå uuuuut!!!" Til slutt får jeg likevel lov til det, men bare for at jeg ikke skulle se at hun tok av seg alle klærne. Igjen.

"Mammaaa!!! Eg fryyyseeer!!!" 

Hjelpe meg. Jeg går tilbake og forsøker å ta på klærne, men får kun lov til å ta på sokkene. På hendene hennes. Og så gråter hun hysterisk fordi hun ikke klarer å bevege fingrene inni sokkene, så jeg må ta de av igjen. 

Slik fortsetter det, i det UENDELIGE. Og fordi jeg i dag tidlig las en artikkel om å "ta barns gråt alvor," tørr jeg ikke å la henne ligge der og gråte, så i stedet løper jeg frem og tilbake som en hodeløs kylling. Tisse, av med klær, tisse igjen, synge, trøste, drikke, pakke inn i dynen, ta på klær på dukken, tisse enda en gang, kose, synge, kose igjen, "tisse," på med klær.... Jeg la henne for to timer siden, og fremdeles sitter hun og leker at dukken hopper trampoline i sengen. 

JEG. BLIR. GAL.

All the small things

Her i huset har "NEEI!!!" og "vil ikke!" blitt det nye mantra, i det at småen på to år og litt til har oppdaget at hun gjerne vil bestemme litt, og aller helst ALT, selv! Ber jeg henne om én ting, gjør hun stort sett det stikk motsatte, og tar vi avgjørelser som angår henne uten at hun blir konsultert, bryter helvete løs. Det er virkelig ingenting som heter "småting" lenger; neida! Her kan en feil farget kopp eller en håndduk uten hette være nok til å utløse et raserianfall. 

Likevel nekter jeg å godta at vi skal kalle det "trassalder." I så tilfelle ville jo trassalderen vare til barna ble 18. Det å forlange at man får være med og foreta de store og små valgene som omhandler ens eget liv er jo tross alt ganske grunnleggende for det å bygge identitet og selvfølelse. Jeg er veldig bevisst på at måten småen blir møtt på i denne prosessen er ekstremt viktig for hennes selvfølelse. Dette betyr selvsagt ikke at jeg nikker og "ja"er til alle hennes krav og behov, men at jeg behandler henne som et logisk og tenkende menneske. Å bli forklart hva som skal skje en stund i forveien, og å få logiske forklaringer på hvorfor vi for eksempel ikke kan gå morgenturen i morgenkåpe og sjøstøvler (som hun, veldig så insisterende, forlangte i dag tidlig) har spart oss for mang en konfrontasjon. Har jeg nå likevel, mot bedre viten, foretatt et valg over hodet hennes, viker jeg aldri, med mindre det er en veldig, veldig god grunn til det! Vil hun ikke spise fra den blå skålen fordi hun heller ville spise av den grønne, inngår vi en avtale om at hun får lov å velge skål til neste måltid. 

Denne formen for kompromiss godtar hun stort sett - det var tross alt egentlig ikke skålen som var problemet, men at hun ikke følte at jeg anerkjente at hun hadde en egen vilje. 

Det eneste problemet med denne brennende viljestyrken er at en toåring ikke bestandig er utrustet med erfaringsbakgrunnen som trengs for å foreta overveide valg. Ta gårsdagen for eksempel. Jeg tok med meg småen ut i skogen for å gå en tur, og etter en stund kom vi til en liten bekk. I stedet for å spørre om jeg kunne løfte henne over bekken, slik hun ville foretrukket, løftet jeg henne bare over, og da hun protesterte forklarte jeg at jeg løftet henne så hun ikke skulle bli våt. 

Som en veldig overtydelig demonstrasjon på sin nyoppdagete selvstendighet sendte hun meg et blikk som lyste av stahet, før hun snudde seg rundt og la seg rett ned i bekken. Etter ansiktsuttrykket hennes å dømme de påfølgende sekundene er jeg rimelig sikker på at hun ikke kommer til å prøve seg på det samme stuntet igjen, og selv om hun endte opp med å bli klissvåt fikk hun seg en liten erfaring: noen ganger er det kanskje ikke så dumt å høre på mamma. 

Det betyr ikke nødvendigvis at hun KOMMER til å høre på meg, og jeg vet også at vi kommer til å ha mange uenigheter i årene som kommer, men det tror jeg er utrolig sunt. Ingenting gjør meg mer stolt enn å se min datter vokse opp og bli en sterk og selvstendig ung dame. Selv om det er slitsomt å forholde seg til en sta toåring som ikke alltid vet sitt eget beste, ser jeg hver eneste kamp som et steg på veien mot god selvfølelse og troen på egne evner til å foreta kloke, veloverveide valg, og det eneste jeg kan gjøre er å forsøke å lede henne i riktig retning.

Barnehagestart, dag 2

Slapp av, jeg har ikke tenkt å ta til på en daglig rapport fra Hennikas barnehageliv. "Trettifemte dag i barnehagen. Hennika har rutsjet og klatret. I dag også." Men da jeg ringte barnehagen for å be om at hun fikk begynne tidligere for å få en myk start, innså jeg tydeligvis ikke at det var JEG som trengte en myk start! Herregud, jeg klamrer meg til henne som om det skulle stå om liv, og begynner oppriktig å vurdere å søke jobb i denne barnehagen. På hennes avdeling. 

Neida, jeg skal ikke det. Enn hvor mye det frister, skjønner jeg jo at hun har godt av å tilbringe litt tid uten den overbeskyttende, masete morra si. 

Andre dagen i tilvenningsfasen er det meningen at man skal dra fra barnehagen og være borte en liten stund. Da barnehagepedagogen sa dette, fikk jeg en overveldende trang til å hive Hennika over skulderen og løpe hylende derifra. På tross av at jeg selv innbiller meg at jeg har et rimelig bra pokerfjes, må panikken ha stått skrevet i ansiktet mitt, for plutselig stod det plutselig tre pedagoger rundt meg og forsøkte å overbevise meg om at de var fullstendig kompetente mennesker. Hennika hang rundt halsen min og hulket "mamma ikke gå" mens tårene trillet, og jeg fikk egentlig litt lyst til å grine en skvett jeg og.

Etter mye om og men gikk jeg likevel med på forslaget om å "gå meg en tur," til ville protester fra min lille datter. Jeg gikk like utenfor porten sånn at jeg kunne høre om hun ropte etter meg, satte meg ned på fortauskanten og stirret på klokka. Etter hele tyve minutter gikk jeg inn igjen, og oppdaget (med en merkelig blanding av skuffelse og lettelse) at hun satt og koset seg sammen med noen andre barn, og hun kunne stolt meddele at hun både hadde rutsjet og disset i mitt fravær. 

Jeg innser at Hennika mest sannsynlig er mer klar for barnehagestart enn jeg noen sinne kommer til å bli...

Fra barnemunn

Her om dagen fikk vi et brev i posten angående toårskontroll for Hennika, og vedlagt var det et ark som de kalte "screening av toåringers språk." Her skulle vi krysse av for de ordene hun kunne, og om hvor vidt hun kunne sette sammen to ord, for eksempel "mamma spiser" og lignende. For de som har møtt min datter kommer det nok ikke som et sjokk at hun selvfølgelig kunne alle ordene på listen...

Etter to år alene hjemme med bare meg har hun utviklet et veldig veslevoksent språk, og noen ganger glemmer jeg helt at hun faktisk bare er to år gammel! Som for eksempel i dag:

Meg: "Vil du bli med opp på rommet ditt, så henter vi dukken din?"

Hun: "Ja takk, mamma, gjerne det! Eg kan være med deg opp." Som om det var meg som trengte følge opp til loftet! 

Barnehagejente!

Da var hverdagen plutselig her: Hennika har blitt barnehagejente! Det er vanskelig å forestille seg at de lange, fine dagene vi har tilbragt sammen de to siste årene fra nå av skal forbeholdes helger. Vi har vært så utrolig heldige som har fått hatt disse to årene helt for oss selv, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å utsette jobbing til fordel for å være med Hennika. Nå har jeg i midlertid merket at hun stadig får større behov for å være med barn på sin egen alder, og jeg må ærlig innrømme at jeg også ser frem til å begynne å jobbe igjen. 

Det var likevel både spennende og trist i dag, da vi skulle i barnehagen for aller første gang! Selv om jeg var der hele tiden, var det vanskelig å ikke tenke på at jeg om ikke mange dagene må levere henne der, for så å gå min vei! Hjelpe meg, hun kommer vel til å tro at jeg har forlatt henne... 

Første dagen gikk heldigvis forholdsvis greit, og det virket som hun trivdes både sammen med de som jobbet der, de andre barna, og, ikke minst, med å ha ubegrenset tilgang til en stor lekeplass med disser, rutsjer og klatrestativ!

"Tyttebær" er avdelingen som Hennika skal gå på.