Her i Hetlebakken kan vi nok trygt si at vi bor på landet. Utenfor vinduet ser vi en smal vei, omkranset av skog og en og annen liten bondegård, samt et lite vann som man kan skøyte på om vinteren og bade i når sommersolen en sjelden gang steker.
Det finnes både fordeler og ulemper ved å bo på landet. Internett- og telefondekning er det dårlig med, og det er en halv mil til nærmeste matbutikk. Da jeg flyttet opp hit gikk og ikke kjente noen må jeg innrømme at tilværelsen var mildt sagt litt ensom. Jeg var i permisjon med Hennika i to år, og det første året gikk jeg så og si hver dag til og fra butikken, bare for å fordrive tiden.
Den ensomme tilværelsen skulle få en brå slutt da det en oktober ettermiddag banket på døren. Utenfor stod en ung dame og to små barn. Hun mente at vi måtte bli kjent, siden vi hadde barn som var like gamle. Siden den gang har dette mennesket omtrent egenhendig stått for min karrieremessige og sosiale utvikling. På kort tid ble vi kjent med både barn og voksne i Hetlebakken. Da jeg trengte jobb, fikk hun meg inn på spesialskolen hvor hun jobbet. Og siden jeg hadde jobbet på denne spesialskolen, fikk jeg også jobben som jeg har i dag. Invitasjoner til barnebursdager, en ungeflokk i vill lek, kveldsmat i hagen og middagsinvitasjoner har blitt hverdagen. Og gjett hva som skjedde i dag! Vi kom hjem sent etter å ha kjørt Audun til flyplassen, og plutselig var her en traktor og måket innkjørselen vår! Vi har virkelig verdens beste naboer her ute i skogen, livet på landet er ganske ok.
