All new

It's been a while since my last confession.....

Og altså, hvis du spør meg hva som er nytt; ALT.

Nytt hus. Nytt sted. (Ingen nye bekjentskaper.) Ny barnehage på Hennika, og så ny jobb på meg da.

For JA, FAKTISK, jeg fikk meg jobb! De bestemte seg visst for at en nevrotisk dame med ansiktsmaskerester og svetteringer var akkurat det de hadde ønsket seg.

Så her er altså statusrapport så langt;

Huset er digg, lukter nytt og er utrolig lekkert. Vinduene er store og slipper inn massevis av dagslys og innsyn. Naboene er nysgjerrige, og utsikten er upåklagelig.

Hennika er overlykkelig over å endelig få begynne i barnehage igjen, etter noen måneder med litt for mye voksenkontakt. Jeg på min side var litt sliten av å være lekekamerat, så jeg er vel minst like overlykkelig.

Her en morgen var vi katter fra det øyeblikket vi stod opp, og krøp rundt og mjauet på kjøkkengulvet. En annen dag måtte jeg jobbe i hagen iført ei gul papirkrone, siden jeg jo hadde bursdag og skulle få sølekake. Og så kom jeg til skade for å "rydde opp" sølekaken (eller som Hennika sa, "ØDELEGGE ALT!!!"), så da måtte vi bake ekte kake. Høydepunktet i løpet av dagen var å gå på butikken for å handle middag. Og middagen måtte selvsagt inntas på et piknik-teppe på gulvet, på lekekjøkken-servise.

I morgen begynner jeg i ny jobb, og jeg gleder meg så utrolig mye til å bruke hjernen min igjen! Den har rett og slett bare tatt ferie i ferien, overbelastet av lange kvelder i senga med gamle TV-serier på ipad'en. Jeg skal være kontaktlærer for 1. til 3. trinn på en fådelt skole, og gleder meg skikkelig!!

Epic fail

Nå er det ikke lenge til vi flytter! I den anledning har jeg gått hen og søkt jobb på Tysnes, som seg hør og bør, og dette er virkelig et kapittel for seg selv.

På nettsidene til Tysnes kommune lå det ute fem lærerstillinger for neste år, og med liv og lyst gav jeg meg i kast med en søknad. Med små endringer sendte jeg samme søknaden til alle stillingene, og fikk en telefon en ettermiddag (mens jeg satt på do) hvor de lurte på om jeg ville komme inn til intervju. Intervjuet ble avtalt, og en uke senere opprant dagen.

Jeg skulle kjøre til Tysnes den morgenen, og hadde planlagt å ha god tid før intervjuet som begynte klokken 11. Jeg gjorde meg flid på badet, brukte ansiktsmaske og sminket meg, for å ta meg best mulig ut til intervjuet, og var i bilen når klokken bikket 8. Alle planer kokte i midlertid ut i kål da en tunnel langs veien var stengt. Så der satt jeg, da, med panikkanfall, i kø, i tre kvarter. Plutselig hadde jeg IKKE god tid lenger. Normalt kjører jeg langt under fartsgrensen på de kronglete veiene mot øya, men dette var ikke dagen for søndagskjøring. Adrenalinpumpen gikk på høygir denne morgenen, og innen jeg kom frem til intervjuet (fem minutter før tiden) var jeg så høy på adrenalin at kroppen skalv som et løv i vinden. Inne på intervjuet klarte jeg ikke å sette sammen en eneste sammenhengende tanke, og i det jeg gikk ut derfra, husket jeg absolutt ingenting fra samtalen. Bortsett fra at jeg bare hadde snakket tull, selvsagt. Da jeg kom tilbake i bilen og fikk tatt en titt i speilet, oppdaget jeg i tillegg at rester av morgenenes ansiktsmaske hang som slappe hudrester langs hele hårfestet og i øyenbrynene mine. Så mye for å ta seg godt ut på intervju, liksom.

Med andre ord, Tysnes kan glede seg til å få en arbeidsledig innbygger i sommer! Hurra.....

Melder flytting

I oktober i fjor begynte vi å leke litt med tanken på å flytte fra huset vårt i Åsane, hvor vi har bodd omtrent like lenge som vi har vært sammen. Det gikk ikke lang tid før det gikk fra tanke til handling, og nå er huset vårt solgt!

Vi trålet nettet etter et nytt sted å bo, og valget falt på vakre Våge på Tysnes. Faren til Audun kommer derfra, og Audun har praktisk talt vokst opp der ute, så for hans del var det kanskje litt som å flytte hjem. Jeg, som selv kommer fra et mindre sted, gledet meg over tanken på å flytte til et tettsted hvor de fleste vet hvem de fleste er. Vi kjøpte et ferdig prospekt, og har nå vært innom tomten nesten hver bidige helg for å inspisere byggeprosessen av huset vårt. Vi gleder oss sånn til å flytte inn i sommer!

Ikke akkurat ferdigstilt, men det kommer seg.
Gleder meg til å se det ferdige resultatet!

Da jeg flyttet fra Volda til Bergen for 9 år siden, føltes alt veldig nytt og overveldende. Jeg ante ikke hva som ventet meg i denne store, skremmende byen med altfor mange regnværsdager. Foreløpig har jeg det ikke helt på samme måten når vi nå skal rive opp røttene og starte på nytt. Det har kanskje litt med at vi har tilbragt så pass mye tid på øya opp gjennom årene, siden foreldrene til Audun stort sett holder til der ute. 

Hennika og Besto sjekker utsikten fra det gamle, nedlagte hotellet
i Godøysund. Synd at det ikke er operativt lenger, det er utrolig flott der!

Klare for båttur!

En stripete tiger

I morgen reiser jeg og Hennika til Spania sammen med kjekke barn og voksne, og forberedelsene vil ingen ende ta. Den mentale forberedelsen (Hennika: "Hvor mange dager er det til vi skal til syden??" Meg: "Fjorten.") har vart i to uker allerede, og kofferten har stått ferdigpakket i dagesvis. Men så var det denne sydenkroppen, da. Og da tenker jeg ikke på vaskebrettmagen, den har jeg gitt opp for lenge siden. Men for noen uker siden oppdaget jeg noen røde prikker på beina mine, og etter litt googling kom jeg frem til at det skyldes at jeg barberer oppover (jada, det er fy-fy, har jeg lært nå!). Tipset fra alltid-så-pålitelige google var å skrubbe og smøre. Som lest, så gjort. 

Jeg gikk til innkjøp av billig bodyscrub fra Rusta, og skrubbet meg omtrent hudløs. Men de røde prikkene vedvarte. Og det var da jeg fikk den lynende smarte ideen om å rett og slett dekke det til! Jeg kjøpte en selvbruningsbodylotion av merket Dove, type billig, og gav meg i kast med oppgaven. Min spøkelsehvite hud fikk lekre, mørke flekker og striper over alt (jeg tok jo hele kroppen når jeg først var i gang!), og selv om jeg nå så ut som en blanding av skitten og brun ut, var de opprinnelige prikkene fremdeles like synlige. Og for å toppe det hele gav jeg meg i dag i kast med å barbere vekk hår fra leggene for første gang i 2017, og endte opp med oppkuttede, blodige legger. 

Mine veldig ambisiøse syden-forberedelser, som skulle få meg til å se ut som DEN badegudinnen - har altså endt opp med å gi meg utseendet til en heller sliten festivalgjenger. 

Så moralen er; selvbruningskrem er for fjortiser som ikke vet bedre, barber beina rett vei, og gjennomsiktig er også en hudfarge! Visdomsord fra en ikke-så-veldig-vis-kvinne som burde visst bedre. 

skolen for flinke gutter og snille piker

ALLE

Alle barn forstår reglene for leken.

Alle barn forstår hva du mener når du gir en beskjed.

Alle barn lærer å lese å skrive i 1. klasse.

Alle barn kan sitte pent på plassen sin.

Alle barn har en voksen de stoler på.

Alle barn forstår hva som forventes av dem.

Alle barn forstår hva ordet FLINK innebærer.

------------------------------

NOEN

Noen barn forstår reglene for leken.

Noen barn forstår hva du mener når du gir en beskjed.

Noen barn lærer å lese og skrive i 1. klasse.

Noen barn kan sitte pent på plassen sin.

Noen barn har en voksen de stoler på.

Noen barn forstår hva som forventes av dem.

Ingen barn forstår hva ordet FLINK innebærer.

Jeg opplever at skolesystemet ønsker at alle barn skal passe inn i "ALLE-boksen." I denne pene, pyntelige boksen sitter barna på rekke og rad, med nystrøkne skjorter og kan skrive noveller når de er ferdig med 2. klasse. Her er realiteten.

Mange barn forstår ikke reglene for leken. De trenger voksne som forklarer og er deltakende. 

Mange barn forstår ikke hva du mener når du gir en beskjed. Mange barn fikk ikke med seg beskjeden en gang. Ordene du bruker er kanskje for mange, eller for vanskelige. 

Mange barn lærer ikke å lese og skrive i 1. klasse.

Noen barn kan sitte pent på plassen sin.

Noen barn har en voksen de stoler på.

Noen barn forstår hva som forventes av dem.

Ingen barn forstår hva ordet FLINK innebærer.

Likevel; ALLE barn er gode til NOE. Ja, de utmerker seg, til og med!