Slem, bakteriofobisk kjæreste

Jeg lever på lånt tid! I helgen hadde Hennika spysjuka, og siden hun og Audun var på hytta håpte jeg at jeg hadde styrt klar av svineriet. Men neida! På søndag kom Audun hjem og var sykere enn sykest, og jeg har låst ham inne på et rom i kjelleren til han blir frisk, samt desinfisert alle flater i huset med klor og sprit. Stakkars Audun har verdens kjipeste kjæreste, den eneste sykepleien han får er brus og potetskruer, men også (jeg lover!!) masse, masse medfølelse. Jeg er vanligvis ikke bakteriofob, men JEG HAR IKKE TID TIL Å BLI SYK!! Jeg har endelig fått mitt første ukesoppdrag som vikarlærer og er ekstatisk, så ikke pokker om noen hersens bakterier skal få komme her og ødelegge for det. Så nå har det gått 29 timer siden omgangssyken entret inngangsdøra, og jeg er foreløpig frisk. Kryss i taket for at det varer!!!

Operasjon Friskus

Beklager det sure innlegget nedenfor, jeg ble visst litt emosjonell. Shit happens, som man sier. Jeg er i hvertfall "normal" igjen nå.

Høsten står for døren, og dagene blir kaldere og mørkere, så jeg jobber på spreng for å holde både humøret og helsa på topp! Jeg hiver innpå med trantabletter, vitamintilskudd og massevis av frukt og grønt, fordi det liksom skal være så sunt. Jeg har jo ikke tid til verken sykdom eller vinterslapphet! 

I tillegg forsøker jeg å overbevise meg selv om at jeg er en friskus. Frisk luft og mosjon skal visstnok gjøre underverker for både kropp og psyke, men jeg må innrømme at når regnet høljer ned, og jeg er klissvåt til skinnet, er ikke "lykke" den første tanken som slår meg! 

Nå som jeg jobber på skolefritidsordning, er det å være "friskus" tydeligvis en underforstått del av jobbeskrivelsen, så normale klær har måttet vike plassen for fornuftige plagg som fleece, ull og regntøy. Mine friskusambisjoner har fått et realt (ufrivillig) spark bak, og jeg som hater å gå fra huset til bilen i pissregn må bite tennene sammen og smile mens regnet siler nedover ansiktet og inn i øyne og ører. Takk gud for kakao, det må være den beste oppfinnelsen i verden! Når mann kommer inn, dryppende våt og stivfrossen, er denne himmelske drikken balsam for sjelen. Kakao og ulltøy er nok det aller beste ved å være friskus, så skal jeg krølle meg sammen i godstolen med Ulvang-genser og kakao og late som jeg har vært på fjellet!

Snakkes

Jeg skriver ganske sjeldent for tiden, og det kommer hovedsakelig av to ting: 

1. Jeg snakker med min eneste leser på telefonen opptil flere ganger om dagen (hei, mamma!), og 

2. Jeg har sykt mye å gjøre for tiden! 

...ja, og så 3. punktet er vel at jeg er navlebeskuende nok fra før, og innbiller meg at blogging trigger den selvsentrerte jævelen i meg. 

Jeg snakker nok med min mor på telefonen oftere enn folk flest, og jeg tror at til og med hun begynner å bli litt lei. Det er faktisk grenser for hvor mye man har å snakke om, selv når man (til en viss grad) deler DNA. Litt usikker på hvorfor, jeg skravler jo tross alt mer enn nok med folk som det er i løpet av dagen. Kanskje fordi fremtiden føles ganske usikker akkurat nå. 

Audun har sagt opp jobben og begynner som selvstendig næringsdrivende i begynnelsen av desember, og i den anledning har jeg inntatt en posisjon av pengepanikk. Jeg jobber det som jobbes kan; lærervikar på en fast skole, lærervikar gjennom et vikarbyrå, assistent på en skolefritidsordning, og butikkmedarbeider på en bensinstasjon. Har jeg en fridag, og Hennika insisterer på å få dra i barnehagen (noe hun ofte gjør), løper jeg på fjellet som om jeg hadde fanden i hælene, bare for å fortrenge at jeg egentlig burde ha jobbet. Vi har hus, bil, studielån, kredittkortgjeld, strømutgifter, matutgifter og alt som jeg ikke har måttet forholde meg til i min tilværelse som student eller hjemmeværende mor, og jeg føler at jeg har blitt brutalt vekket opp fra en drømmetilstand hvor jeg har svevet rundt på en bekymringsløs, rosa sky. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe hvordan jeg, med mine sporadiske vikartimer, få timer i SFO og helgejobb, skal få endene til å møtes i månedene som kommer. Denne usikkerheten gjør at jeg føler meg rimelig hjelpesløs og deprimert, og alt jeg sier kommer for tiden ut som sutrete mas. Min generelle "det ordner seg"-holdning har blitt erstattet av bekymring og stress. Begynner jeg å bli voksen? 

Vi snakkes når jeg blir meg selv igjen.

Bursdagslykke

På kommando fra mor må jeg dementere det pessimistiske, småsure bursdagsinnlegget fra forrige uke. 

Jeg som i forkant hadde sett for meg en hverdagsbursdag som forbigikk i all stillhet, ble helt overveldet av all omtanken og oppmerksomheten jeg fikk fra de herlige menneskene rundt meg. På jobb fikk jeg sang og gratulasjoner, og her hjemme fikk jeg sjokolade og blomster av Audun, før det var duket for kakefest med barna i nabolaget, etterfulgt av at to kjekke "nabofruer" spanderte middag og tok meg med på shopping! 

På fredag var jeg og Audun ute på byen sammen med et vennepar av oss, og min bursdagsgave fra min snille kjæreste ble hotellovernatting, middag og standup-show. Beste bursdagsgaven jeg kan forestille meg! 

Så da fikk jeg altså både barnebursdag, hverdags/husmorsbursdag og voksenbursdag! Jammen glad for at jeg bestemte meg for å bli 26 år i år likevel. 

Morgenen etter byturen insisterte jeg på hotellfrokost, på tross av at timene på hodeputa hadde blitt få, mens Audun på sin side begravde seg under dyna og nektet å bli med. Men når mannen ikke vil bli med til frokosten, fikk frokosten komme til ham! (I form av egg og et bacon-fjell)

Bursdagspanikk

Helt siden jeg var liten har jeg, som de fleste andre barn, ansett min egen bursdag som årets aller største høytid. I dagene - og til og med ukene - før Den Store Dagen er forventningene skyhøye. Dagen skal bli fylt med latter, venner, kaker og presanger. Om dagen lever opp til forventningene, er en annen sak, det er selve tanken på "min helt egen dag" som gir barna stjerner i blikket. 

Den siste uken har jeg blitt rammet av total og fullstendig bursdagspanikk. 

Jeg har vært sur og irritabel på alt og alle, fjernet bursdagen min fra facebook, nektet å snakke om det, og i det hele tatt benektet at jeg faktisk veldig snart fyller 26 år. For det første syns jeg at jeg er gammel nok (25 er en veldig fin alder), og for det andre er jeg lei av at dagen aldri blir så fin som jeg håper på. Jeg er lei av å glede meg til en dag hvor venner har tid til å komme på besøk, og ende opp med å spise kaken alene. 

Nå har jeg i midlertid bestemt meg for å drite i det. Jeg gjeninnfører bursdagen min som offentlig høytidsdag, baker intet mindre enn tre kaker, og inviterer de som inviteres kan. Og om jeg så sitter igjen med tre kaker alene, så skal jeg jammen spise de selv også. 

Hiver med en ønskeliste, for de som måtte være interessert. 

Ønskeliste:

• Øyekrem for øyner som begynner å bli gamle og rynkete

• Ansiktskrem med antirynkeeffekt

• Maya Water (skal visst ha foryngende effekt, det og)

• Briller i styrke -4,25 

• Boken "Evig søndag" av Linnea Myhre

• Iskremmaskin

• Gymfløyte med lydighetsgaranti

• Bobybutter med kokos fra Body Shop

• Yogamatte

• Goretex-joggesko

Helgeupdate!

Denne helgen har vært ganske så bra! 

I går (lørdag) dro Audun på ølfestival i byen med en kompis, og Hennika og jeg endte opp med å gå rundt i byen og se i butikker. Hennika fikk en supermyk tigerdress, vi sjekket ut utvalget på lekebutikkene og spiste middag på kinarestaurant.

Litt turning oppe på taket på Bystasjonen måtte til før vi kunne kjøre hjem!

På kvelden satt Audun og jeg i hagestuen og koset oss med serien Parks and Recreation, min nye favorittkomiserie. Rob Lowe er fantastisk morsom!

I dag har vi vært på Leo's lekeland sammen med en venninne av meg og datteren hennes, spist is og lekt.

I kveld har vi vært i Fyllingsdalen og feiret bursdagen til svigermor, spist masse god mat, og Hennika og kusinen fikk bade sammen i Besto sitt stooore badekar! Slikt er stas.

Nå er jeg så mett på pizza, muffins og godis at jeg føler meg gravid i 9.mnd med en matbaby! Hjeeelp...

Endelig: working class hero!

Jeg kan med glede meddele at min desperate søken etter jobb halvveis har gitt resultater. Halvveis, fordi jeg ikke faktisk skaffet meg jobben selv, men ble sympatiansatt av en venninne, men resultater fordi, joda, JEG HAR EN JOBB! Jeg jobber for såvidt bare tre timer om dagen i SFO, men det er da noe. Dette er den kjekkeste jobben jeg noen sinne har hatt; jo gøyere du har det, dess mer skryt får du for vel utført jobb! Så jeg løper og hoier til den store gullmedalje, rutsjer og spiller ball, og sleper med meg ungene på tur i skogen i høljeregnet, og får tommel opp fra sjefen på kjøpet. Ikke verst, spør du meg. I tillegg får jeg også til tider steppe inn som vikarlærer i de ulike klassene. Selv om jeg føler meg som en livredd hare i jaktsesongen når jeg står der og skal ha ansvaret for at en hel skoleklasse faktisk lærer noe, er det en utrolig deilig følelse å bli vist tilliten til at jeg kan mestre dette (selv om jeg ikke bestandig er så sikker på det selv...). Jeg elsker å undervise, og jeg krysser fingrene for at fomlingen og usikkerheten forsvinner etterhvert som erfaringen vokser. 

I morgen skal jeg undervise i 3.klasse, hvor vi skal lage veggplakater om veps, og i den anledning har jeg laget fargeleggingsoppgaver til de elevene som blir fort ferdige:

Den siste ser vel egentlig mer ut som en hund enn en veps, men det får så være!

Senere på dagen skal jeg forresten være assistent når SFO legger ut på svømmetur, og jeg innså nettopp at det eneste badetøyet jeg har er en liten rød bikini..! Hjelpe meg, snakk om upassende. Når denne jobbingen begynner å gi resultater, skal jeg løpe og kjøpe meg passende badeantrekk pronto! Med mindre jeg har blitt sparket for uanstendig jobbantrekk innen den tid... 

Denne badedrakten hadde kanskje vært noe...

Og apropos lønn; noe annet jeg virkelig skulle ønske jeg kunne kjøpe, er denne! 

Men hey! Jeg har jo bursdag snart! Så til alle som måtte lure: jeg ønsker meg treningstights typ solbrendt tiger, badeburka og en gymfløyte (helst med lydighetsgaranti!).