Snakkes

Jeg skriver ganske sjeldent for tiden, og det kommer hovedsakelig av to ting: 

1. Jeg snakker med min eneste leser på telefonen opptil flere ganger om dagen (hei, mamma!), og 

2. Jeg har sykt mye å gjøre for tiden! 

...ja, og så 3. punktet er vel at jeg er navlebeskuende nok fra før, og innbiller meg at blogging trigger den selvsentrerte jævelen i meg. 

Jeg snakker nok med min mor på telefonen oftere enn folk flest, og jeg tror at til og med hun begynner å bli litt lei. Det er faktisk grenser for hvor mye man har å snakke om, selv når man (til en viss grad) deler DNA. Litt usikker på hvorfor, jeg skravler jo tross alt mer enn nok med folk som det er i løpet av dagen. Kanskje fordi fremtiden føles ganske usikker akkurat nå. 

Audun har sagt opp jobben og begynner som selvstendig næringsdrivende i begynnelsen av desember, og i den anledning har jeg inntatt en posisjon av pengepanikk. Jeg jobber det som jobbes kan; lærervikar på en fast skole, lærervikar gjennom et vikarbyrå, assistent på en skolefritidsordning, og butikkmedarbeider på en bensinstasjon. Har jeg en fridag, og Hennika insisterer på å få dra i barnehagen (noe hun ofte gjør), løper jeg på fjellet som om jeg hadde fanden i hælene, bare for å fortrenge at jeg egentlig burde ha jobbet. Vi har hus, bil, studielån, kredittkortgjeld, strømutgifter, matutgifter og alt som jeg ikke har måttet forholde meg til i min tilværelse som student eller hjemmeværende mor, og jeg føler at jeg har blitt brutalt vekket opp fra en drømmetilstand hvor jeg har svevet rundt på en bekymringsløs, rosa sky. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe hvordan jeg, med mine sporadiske vikartimer, få timer i SFO og helgejobb, skal få endene til å møtes i månedene som kommer. Denne usikkerheten gjør at jeg føler meg rimelig hjelpesløs og deprimert, og alt jeg sier kommer for tiden ut som sutrete mas. Min generelle "det ordner seg"-holdning har blitt erstattet av bekymring og stress. Begynner jeg å bli voksen? 

Vi snakkes når jeg blir meg selv igjen.