Tilfeldigheter

Jeg har aldri hatt en plan for livet mitt.. Jeg har aldri vært den som har alle planene klare, for utdanning, jobb, bosted eller familieliv. Det nærmeste jeg kommer en slik "plan" var vel kanskje at jeg som 17-åring hadde bestemt meg for at jeg skulle inn i forsvaret.. Den planen ble forøvrig kraftig nedprioritert da jeg hørte rykter om at man måtte klippe seg GUTTEKORT for å få lov å være der! Skinna sider og hele pakka. Ikke tale om! Så da endte jeg opp i Bergen ved en tilfeldighet, og møtte en mann på byen som jeg gjorde ALT for å ikke treffe igjen (ingen navn, ingenting), siden jeg av prinsipp ikke ville være kompis med min eneste ene "one-night stand." Vi endte opp med å flytte sammen og få barn.. Så mye for "høy, mørk og mystisk" gitt! Men nå sitter jeg her, og er så utrolig glad for at jeg aldri hadde noen plan! For da hadde jeg jo aldri vært der jeg er nå, og hatt det så utrolig bra.. Verdens fineste og flinkeste mann, og en baby som nesten bestandig smiler! Hva har man å klage på?

Så fint!

Fikk verdens fiiineste smykke av Audun til jul! :)))

Endelig helg

Når man er hjemme med en liten går nå dagene for så vidt i ett, men i helgen har Audun fri så kos er det likevel! I kveld har Audun hatt besøk av en kompis, så dro de på byn mens jeg ble sittende hjemme og jobbe med sengeteppet til mini.. Skikkelig husmor med andre ord!
Den lille har blitt så stooor! Det er helt sykt hvor fort tiden går.. Og jeg merker at jeg blir mer og mer opptatt av tilknytningsteorier og barnepsykologi - naturlig nok, kanskje.. For å ta et eksempel; da jeg var barn var det mange som sverget til den omstridte Ferber-metoden, som skulle gjøre barna selvstendige og lære dem å sovne selv. Vi vet i dag at det å ikke gi babyen respons kan føre til tilknytningsvansker i voksen alder, og i verste fall alvorlige depresjoner. Barn som ikke får respons når de gråter, gråter mindre - men det er jo bare fordi de skjønner at det ikke er noen vits! Når barnet mitt gråter er det for meg en selvfølge at hun skal få trøst og nærhet! Jeg er jo det eneste trygge holdepunktet i livet hennes. Erik Eriksen skrev i sine psykososiale studier at barn under 1,5 år ikke forstår objektpermanens. Det vil si at barnet tror at du, i det du forlater rommet, faktisk opphører å eksistere. Da er det ganske tøft for en så liten kropp å skulle ligge der, helt alene, og gråte uten å få hjelp.. Det ble visst fryktelig mye fra meg i dag, men jeg får så vondt av alle de små som ligger der og gråter og lurer på hvor mamma er.. Hva er egentlig viktigst? At barnet sovner av seg selv, eller at h*n vokser opp og føler seg trygg og elsket?

That's it, Folks!

Nok et år er omme, og vi blir stadig eldre. Eller "du rykker stadig frem i køen."

I 2012 har jeg rukket å bli (nesten) ferdig utdannet lærer (mangler en matteeksamen...), jeg har blitt mamma - og innsett at man ikke blir foreldre for å sove godt om natten. Jeg har vært på konsert med Leonard Cohen  , sett Dagfinn Lyngbø live og opplevd at verden ikke gikk under 21. desember 2012.