Endelig helg

Når man er hjemme med en liten går nå dagene for så vidt i ett, men i helgen har Audun fri så kos er det likevel! I kveld har Audun hatt besøk av en kompis, så dro de på byn mens jeg ble sittende hjemme og jobbe med sengeteppet til mini.. Skikkelig husmor med andre ord!
Den lille har blitt så stooor! Det er helt sykt hvor fort tiden går.. Og jeg merker at jeg blir mer og mer opptatt av tilknytningsteorier og barnepsykologi - naturlig nok, kanskje.. For å ta et eksempel; da jeg var barn var det mange som sverget til den omstridte Ferber-metoden, som skulle gjøre barna selvstendige og lære dem å sovne selv. Vi vet i dag at det å ikke gi babyen respons kan føre til tilknytningsvansker i voksen alder, og i verste fall alvorlige depresjoner. Barn som ikke får respons når de gråter, gråter mindre - men det er jo bare fordi de skjønner at det ikke er noen vits! Når barnet mitt gråter er det for meg en selvfølge at hun skal få trøst og nærhet! Jeg er jo det eneste trygge holdepunktet i livet hennes. Erik Eriksen skrev i sine psykososiale studier at barn under 1,5 år ikke forstår objektpermanens. Det vil si at barnet tror at du, i det du forlater rommet, faktisk opphører å eksistere. Da er det ganske tøft for en så liten kropp å skulle ligge der, helt alene, og gråte uten å få hjelp.. Det ble visst fryktelig mye fra meg i dag, men jeg får så vondt av alle de små som ligger der og gråter og lurer på hvor mamma er.. Hva er egentlig viktigst? At barnet sovner av seg selv, eller at h*n vokser opp og føler seg trygg og elsket?