Therese prøver å omgås folk på en helt normal måte

Jeg har aldri forsøkt å skryte på meg en veldig høy sosial intelligens, men noen dager er heldigvis bedre enn andre.

I dag var det, dessverre, ikke en sånn dag.

Hennika og jeg gikk en runde på senteret for å handle litt julegaver, da vi gikk forbi platebutikken. Da kom jeg på at jeg hadde lovet Hennika en ny Frost-film, siden den forrige hadde blitt ødelagt og bare fungerte til ca halvveis ut i filmen. Vi gikk en runde i butikken og lette etter filmen, da jeg fikk øye på mannen som antakeligvis var eieren av butikken (siden det er han som stort sett pleier å være der). Jeg kom på at min venninne hadde sagt at hun nylig var blitt sammen med denne mannen, dersom det faktisk skulle stemme at dette var eieren. Denne tanken festet seg i hodet mitt, og jeg ble en smule besatt av å finne ut om vi faktisk har en felles bekjent (dette er noe jeg ganske ofte gjør, på tross av at det stort sett kun er meg som syns at det er gøy at noen kjenner den samme gamle dama på Toten som jeg også tilfeldigvis har møtt i et bryllup en gang for lenge siden).

Mannen bak kassen slår inn filmen, og i et forsøk på small-talk slenger han med en liten "Frost, ja, er det Anna og Elsa-dilla hos dere og, ja?" Dette spørsmålet har omtrent tredve mulige, helt normale svar, og ett veldig, veldig merkelig.

Ja, du gjettet riktig. Jeg gikk all in for det merkelige.

"Jada, altså, min datter er en venn av din kjærestes datter, og det er hun som har smittet henne."

Ja visst, ja.

Ikke kjenner jeg mannen, og ikke var jeg helt sikker på at han faktisk var den jeg trodde han var. Jeg kunne like gjerne ha sett ham dypt inn i øynene og skreket "JEG VET HVEM DU ER!!!!!!" uten at virkningen ville vært stort mer forstyrrende.

Det tok meg nøyaktig 1,2 nanosekund å innse hva jeg nettopp hadde sagt, og jeg ble sprutrød og løp ut av butikken med Hennika på slep.

Fra nå av handler jeg filmer på nett.

Til deg

Jeg må bare få lov til å si noe om denne fantastiske jenta. Nå høres jeg litt ut som en typisk mamma-blogger - og det har jeg vel kanskje blitt - men innimellom må det være rom for å løfte frem de som fortjener det.

Så; kjære Hennika.
Du er det mest egenrådige mennesket jeg noen gang har møtt. Du sier tydelig ifra om hva du mener, og er villig til å gå veldig langt for å få det som du vil. Du har en sterk rettferdighetssans, og du gir tydelig beskjed hvis noen gjør noe som du mener er feil (det være seg kjente og ukjente). Om noen for eksempel sykler forbi oss uten hjelm, tar du ikke fem flate øre for å skrike etter dem; "Hei! Du har glemt hjelm!!" mens du halvveis forventer at de faktisk skal snu og sykle hjem etter hjelm. På tross av dette er det mange som kjenner deg som en litt stille og sjenert type, men jeg vet at du bare velger de du omgås med omhu. Du finner deg ikke i å bli dårlig behandlet, og det skal du heller ikke gjøre. Jeg har opplevd at fremmede har kommet bort og strøket deg på kinnet og tatt på håret ditt, og før jeg har rukket å si noe har du gitt tydelig beskjed om at de kan komme seg vekk. Jeg forstår deg så godt, hvem hadde vel funnet seg i å bli behandlet som et utstillingsobjekt? Du liker å bestemme selv, og det får du også ofte gjøre. Da beviser du at du er i stand til å ta gode, fornuftige valg. Får du velge klær til høstkulda, velger du ull (men selvsagt med en kjole utenpå). Får du lese på senga, leser du i noen minutter før du slukker lyset, legger boken på gulvet og sovner. Og får du ikke viljen din, argumenterer du så fornuftig at det gjerne blir på din måte likevel. (Dette betyr ikke at du har ettergivende foreldre, men at du forlanger at ting skal ha en logisk årsak og en logisk konsekvens. Og dette er jeg helt enig i. Du skal vite hvorfor det er lurt å ta på ull når det er kaldt, og hvorfor du ikke får se på TV når vi skal ut døren på morgenen. Når du vet hvorfor, klarer du å ta fornuftige valg når det er din tur å velge.) Ved siden av denne viljestyrken er du også så utrolig snill og god. Du merker fort om noen rundt deg er trist eller sliten, nesten før de vet det selv. Senest i dag la du merke til at jeg hutret litt. "Vil du legge deg på sofaen? Jeg kan pakke teppet rundt deg." Du er virkelig verdt din vekt i gull. Jeg glemmer aldri den første gangen du møtte din tantes nye kjæreste. I tillegg til deg, skulle han også for første gang hilse på sin nye svigerfamilie. Da satte du deg ved siden av ham, la en hånd på kneet hans og sa; "Det går fint, altså, vi er veldig snille." Du merket helt av deg selv at han var nervøs, og det er ikke verst av ei lita jente på tre år. Jeg setter så umåtelig pris på at du er den du er; sterk, rettferdig og klok. Jeg kunne ikke bedt om en bedre venn.

Bare et menneske

I en hverdag med lite tid og altfor mange gjøremål, kan det virke som tiden på ren pur motarbeider oss. Et minutt er for eksempel aldri kortere enn når du har dårlig tid!

Morgenene her i huset er, mildt sagt, hektiske, med tre ekstremt morgengretne mennesker som bestandig står opp litt for sent, og som hver bidige morgen må krangle om badrutiner og påkledning, som om vi aldri har gjort det før. Likevel ender vi opp med at Audun dusjer først, og at Hennika etter hvert skjønner at det kan være lurt å ta på trusa før hun tar på resten. HVER. BIDIGE. MORGEN

Og da hjelper det fint lite at klokka plutselig har bestemt seg for å gå på speed. I det ene sekundet er klokka 7 og vi står på badet, og i det neste er klokka plutselig blitt kvart over 7, og vi står fremdeles på badet selv om vi egentlig skulle vært i bilen! 

I dag morges hadde vi forresten, til en forandring, god tid. Men det endte bare med at jeg løp rundt som en hodeløs kylling og lurte på hva jeg kunne ha glemt siden jeg, helt uventet, hadde så god tid. Dermed var vi akkurat like sent ute som ellers. 

Men så. Hennika er levert i barnehagen i god tid til frokostmåltidet, og jeg er trygt plassert bak pulten på jobb. Et helt kvarter før arbeidstid. Hver morgen. Og likevel er jeg like overrasket over at jeg i det hele tatt rakk det. Hver morgen. 

OK. Morgenene er et rent mareritt. Det finnes ærlig talt ikke nok kaffi til å gjøre morgenene overkommelige. Punktum finale. Men det har nok mer med innstilling å gjøre enn noe annet.

Er det virkelig noen (andre enn jeg) som forventer at du skal stille på jobben 15 minutter før arbeidstid, med nyvasket hår og sirlig kombinerte antrekk? Eller at Hennika skal ha med seg en komplett treretters i matboksen til frokost? Ærlig talt så er håret og klærne like rufsete etter turen mellom hus og bil i Bergensvær, og Hennika spiser strengt tatt bare halvparten av det som befinner seg i matboksen (og da ikke de aller sunneste alternativene).

Jeg tror heller ikke at noen (andre enn jeg) forventer at alt til en hver tid skal være 100% perfekt. Jeg trenger ikke nødvendigvis å trene hver dag, ha de dyreste klærne eller bestandig være fullstendig pedagogisk korrekt. Det er lov å være "bare et menneske." Og hvis Justin Bieber slipper unna med det, så skal søren meg jeg og!

Orange is the new black

I går gjorde jeg noe som jeg har gruet meg til i årevis. Da jeg farget mitt egentlig blonde hår svart i 2009 visste jeg at dagen ville komme da jeg heller ville være skallet enn å ha svart hår. Jeg visste også (basert på tidligere erfaring) at dette var en prosess som både tok tid og var skadelig for håret. 

Da jeg kom til Volda på lørdag og fortalte min frisørmor om ønsket mitt, fikk jeg et småstressa og nervøst blikk til svar. Jeg fikk klar beskjed om at jeg antakelig kom til å ende opp med knallorange hår og flekkvist håravfall, og det lille som satt igjen ville nok minne mer om fjær enn hår. Jeg godtok at planen var håpløs, og at jeg mest sannsynlig måtte vente i årevis på at en naturlig hårfarge etter hvert ville vokse ut. 

Derfor ble jeg som smått litt overrasket da hun i går morges sa at jeg kunne komme innom salongen den samme ettermiddagen for å gi det et forsøk! 

Det var en mildt sagt nervøs kunde som troppet opp på frisørsalongen den ettermiddagen. I hodet mitt hadde jeg allerede gått til innkjøp av et rikt utvalg hatter og parykker. Min mor forklarte at hun hadde rådført seg med kyndige fagfolk, som hadde sagt at dersom hun brukte pastellvannstoff i blekingen og generøse mengder av produktet Olaplex under behandlingen ville resultatet muligens ikke bli så ille. 

Her er et bilde fra FØR første omgang med bleking. Det er godt mettet med en veldig mørk brunnyanse, ispedd store mengder rødlilla farge, med unntak av den lite flatterende lyse etterveksten (evt. månen....) på toppen. 

Så vi satte i gang. 

Etter første omgang med bleking hadde håret mitt antatt en dyporange farge som Pippi hadde vært stolt av. Med unntak av røttene, som var lysende platinablonde. Jeg syns nå egentlig at fargen var litt stilig. 

Da andre dose med bleking gikk oppi, kjente jeg at hodebunnen brant, og ble oppriktig bekymret for at håret skulle falle av! Men neida, i stedet fikk jeg en farge som minnet om vissent høstløv, og hodebunnen var blendende hvit. Legg merke til den hånflirende frisøren i bakgrunnen. 

Etterpå måtte håret farges og pleies med Olaplex, før de ihjelslitte tuppene ble klippet bort. Resultatet ble overraskende bra, og alt håret henger fortsatt på!! Gjett om jeg var letta! 

Bildet lyver litt om fargen, det er egentlig litt mørkere, men nå er nok håret mitt så nærme naturlig farge som det kan bli. Hele prosessen tok nesten fem timer, og hadde nok blitt svindyr hvis jeg ikke hadde hatt en sjenerøs og snill frisør i familien... All ære til den flinke frisørmammaen min! 

Anbefaler selvsagt alle å stikke nesen innom Ørsta Hårdesign om de ønsker en "extreme makeover" (eller bare har lyst på et lite løft ;))

Høstferie!

En av veldig mange fordeler ved det utrolig kjekke læreryrket er jo alle feriene, og denne uken har jeg og Hennika vært i Volda på høstferie. Vi har hatt noen kjempekoselige dager sammen med mor i heimbygda, og som alltid har vi fått gjort veldig mye på kort tid!

Etter en lang kjøretur i nydelig solskinn ankom vi endelig "hjertet av sunnmøre" lørdags ettermiddag.

På søndag reiste vi sammen med mor og lillesøster Stine til Stryn, hvor den årlige Strynemessen gikk av stabelen. Der var det tivoli, drøssevis av salgsboder og masse moro for store og små. Hennika fikk testet både spenst og eventuelle høydeskrekktendenser på en trampoline med hoppesele, mens jeg stod på sidelinjen og var pittelitt sjalu på småen som føk opp i luften som en 12kilos sprettball.

På mandagen reiste vi til Runde sammen med min tante og gikk opp til Rundebranden (en ikke så høy fjelltopp midt på øyen). Vi var utrolig heldige med været; solen skinte fra en knallblå, skyfri himmel og vi kunne gå i singlet helt til toppen. Ikke verst midt i oktober! 

Sprekinger på vei til Rundebranden

På toppen ventet en nydelig utsikt, og kameraet fikk virkelig kjørt seg... 

I går var vi på veldig koselig babybesøk til lille Anna (som plutselig egentlig ikke er helt baby lenger). Tiden flyr, og det merker man virkelig når det er lenge mellom hver gang man får være med sånne skjønne småtroll... Tenk, ETT år på fredag! 

Etter besøket dro vi til Ørsta for å stelle håret på frisørsalongen til mor, og der vanket det både ekstreme forandringer (se neste innlegg!) og marsipankake i anledning frisørsalongens 20. virkeår! Snakker om at tiden flyr, jeg husker fremdeles åpningsdagen! 

Legg merke til at merkenavnet JOICO (samt det
helt vanlige, norske ordet "vil" er rettet med penn.
Topp notch korrekturlesing av næravisen Møre-Nytt
der altså :) 

The real housewife of Hetlebakken?

For vel en måned siden skrev jeg et innlegg om at Hennika hadde begynt i barnehage, mens jeg nøt livets glade dager med deilig alenetid. For de av dere som ikke kjenner meg må det jo virke som jeg er Hetlebakkens silikonfyllte svar på de bortskjemte damene i Housewives of New Jersey. Jeg kan røpe så mye som at jeg muligens rakk å få med meg en episode og to av generell daytime søppel-TV, men min tid som hjemmeværende varte nok bare i tre dager!

To søtinger som virkelig fant tonen!

Etter å ha slavet i barnehagen fra mandag til onsdag, tok Hennika meg med på en langhelg til Volda. Dette kan vel gjerne kalles et desperat forsøk på å klamre seg til det lille som var igjen av ferien. Der hadde vi det utrolig hyggelig sammen med både familie, slekt og venner. Vi reiste en tur til Fiskå for å besøke den idylliske Hakallegarden, en trivelig liten gård ved sjøen hvor dyrene vandrer fritt og barna får leke med og hilse på dyrene på en veldig naturlig og hyggelig måte for begge parter. Her hilset vi på både esel, hester, kuer og babygriser, men Hennika sin absolutte favoritt var nok denne orange, stripete tigerkattungen, som både mor og barn mer enn gjerne skulle ha hatt med seg hjem!

Da vi kom hjem til Bergen, måtte jeg pusse fjærene og stålsette meg for første dag i ny jobb. Herregud, noe så nervepirrende! Utrolig spennende var det å møte alle de som jeg skulle jobbe med fremover, men også veldig, veldig overveldende å være Den Nye!

Denne Være Ny-fasen gikk heldigvis over veldig fort, og nå går ting kjempefint. Jeg er altså spesialpedagog i førsteklasse, med ansvar for alt fra en og fire, til sekstifem, elever! En spennende og fantastisk hyggelig jobb som jeg elsker!

Siden jeg har så utrolig mange fine bilder fra sommeren, tenkte jeg å hive med et lite bildedryss her på slutten. Enjoy :)

Hennika og Mormor plukker markjordbær
på taket til lekehytten hjemme i Volda

En tøffing med kuuuul sveis på
Hakallegarden

Hennika og Mormor foran Hakallegarden

Hennika på båttur i frisk sjøbris

To bestevenner på fjelltur

En fantejente som forsøker å treffe mammaen sin med hageslangen!

Lenge siden sist, gamle ørn!

Hei! Som tittelen tilsier, begynner det å bli en stund siden sist jeg satte meg ned og lot fingrene danse over tastaturet for å skape vakker blogglektyre til fryd og underholdning for store og små.

Men jeg har faktisk en veldig god grunn! Eller i alle fall en grunn...

Nå i sommer byttet jeg telefonmerke fra iphone til sony, et valg jeg i det store og hele er veldig fornøyd med. Problemet er bare det at jeg stort sett har blogget fra telefonen de siste årene, noe som både er kjapt og enkelt, og praktisk med tanke på at bilder og sånt stort sett ligger på telefonen uansett. Dette har fungert utrolig greit med iphone, mens blogger.com sin app fungerer utrolig dårlig på sony-telefonen! Noe jeg egentlig syns er veldig ironisk, i og med at sony kjører google sitt android-operativsystem på sine telefoner, og blogger.com er en app levert av.... ja, du gjettet riktig. GOOGLE.

Det var en relativt lang historie om bloggtørke og dritt-applikasjon levert av google. Bare hyggelig.

Som en liten bonus for at du gadd å lese, kommer neste innlegg til å dreie seg om noe langt mer hyggelig; nemlig hva som har foregått hos denne lille familien i skogen den siste måneden Keep on scrolling.

Egentid

Da var Hennika for aller første gang levert i barnehagens avdeling for STORE barn! Det var en stolt jente som gikk til barnehagen i dag. Med en smånervøs mamma hakk i hæl...

Siden jeg ikke begynner å jobbe før neste uke har jeg plutselig fått noe så rart som "egentid" på dagen denne uken. Dette er nytt for meg. I dag har jeg testet ut å handle på egenhånd (betraktelig færre varer i handlevognen!), jogge på egenhånd (mye lettere uten en treåring på ryggen) og gå på do på egenhånd (jeg falt faktisk ikke i do selv om småen ikke var der for å holde meg fast!).

Denne helgen var vi på telttur i skogen oppe ved Skomakerdiket. Der var vi i godt selskap, av omtrent en milliard mygg. På slutten av kvelden så det ut som vi hadde byllepest hele gjengen.

Far og datter spiser skogpasta
i kopp 

Hennika feirer vel overstått tur med en
tur på trampolinen ved Svartediket

Audun har virkelig fått smaken på teltlivet, noe jeg syns er utrolig kjekt. På søndag ble han også, heller motvillig, med og gikk til Fløyen. Det ble en klissvåt fornøyelse; da vi gikk hjemmefra skinte solen, så vi hadde IKKE med regnjakke. Halvveis til toppen åpnet himmelen seg for fulle sluser, og vi ble våte til skinnet! Snakker om fjols til fjells. Men fin tur likevel!

To på tur

Det første som skjedde i dag tidlig, var at Hennika kom inn på rommet til meg og spurte om vi kunne gå på fjelltur i dag. 

Det andre som skjedde, var at jeg tenkte "oh yes, barneoppdragelse done right!" 

Men da hun ville gå på Breisteinfjellet, måtte jeg nekte litt. Jeg hadde nemlig mitt livs første møte med huggorm der i går kveld, så jeg merket at jeg og Breisteinfjellet trengte en liten pause i forholdet. Det fikk bli Fløien - fjellturen for turister og pysete mødre. Hennika var på sin side ekstatisk ved tanken på lekeplassen som lokket på toppen, så vi la i vei, sammen med halve øst-Asia, virket det som. 

Hennika løp hele veien til toppen. Ikke fordi hun er så glad i å LØPE på fjelltur, men fordi vi kastet småstein og konkurrerte om å ta dem først... Jeg sendte en stille takk til Ingeborg som lærte meg DET trikset! 

Vel framme på toppen vanket det is på liten og stor, før vi cruiset tilbake til byen med Fløibanen. Litt luksus må man jo kunne unne seg! 

Keyless, clueless

I går sluttet skolene, så i dag hadde jeg og Hennika vår aller første feriedag. Jeg feiret dagen ved å gå til tannlegen. Hennika ble med som moralsk støtte, og satt og så på film, uvitende om torturen som moren ble utsatt for. 

Etter tannlegen gikk vi en liten tur innom senteret før vi skulle hjem. Jeg hadde nemlig sett en ryggsekk på h&m som jeg hadde så veldig lyst på. Og siden vi likevel var der handlet vi endel matvarer også. 

Da vi kom tilbake til bilen, tok jeg vesken ut av handlevognen og gikk bort til bilen for å låse opp. Vi har sånn "keyless go," så det holder å ha nøklene i veska og ta i dørhåndtaket for at døren skal åpne seg. Jeg satte veska i forsetet - med nøklene oppi - lukket bildøren, og gikk bort til handlevognen for å ta Hennika utav. Idet jeg snudde ryggen til, hørte jeg billåsen klikke. Så der stod vi, med en handlevogn full av matvarer, og lurte på hva som skjedde. 

Enden på visa var at Audun, etter en laaang stund, kom og hentet oss, og etter en evig og resultatløs leting etter reservenøkkelen måtte vi dra tilbake til senteret og forsøke å få opp bilen med en stålwire. Dette ser MYE enklere ut på TV!!! 

Vi fikk heldigvis opp bilen, men det tok en liten evighet. Akkurat nok tid til å legge bilen ut på finn.no. Forbanna drittbil. 

Litt om det meste

I går sendte min mor meg en melding og rapporterte om at det var på tide med nytt truseinnlegg. Jeg skjønte ganske lite av det, og tenkte "none of your business!" I dag fikk jeg en oppklarende telefon om BLOGGINNLEGG som ikke var postet. På to måneder. 

Jeg har altså ikke skrevet den dritt på to måneder. Det er ganske lenge til meg å være. Det har lite å gjøre med mangel på ting å formidle, og veldig mye å gjøre med at livet mitt er voldsomt spennende for tiden. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal begynne! 

Sist jeg blogget var vel en gang før 17.mai, så vi får begynne der. Akkurat den dagen var egentlig ikke så veldig interessant. Vi stakk til byen - ganske sent - og fikk med oss siste rest av det 17.mai-toget hvor folk sitter på paradevogner i rare hatter og roper ut politiske slagord. Etterpå gikk vi hjem og spiste spekemat. 

Helgen etter feiret vi treårsdagen til Hennika. (Herregud, tenk det da! TRE ÅR!!!) Vi hadde barnebursdag på fredagen, og familiebesøk på søndagen. I forkant av festen hadde jeg baket en Frost-kake, og jeg må innrømme at jeg var en god del mer enn litt stolt..! 

Vi hadde besøk av besteforeldre, tanter, onkler og kusinen Mathilde, som mer enn gjerne gav en hjelpende hånd med pakkene!

Etter lange dager med bursdagsfeiring var det godt å ha en trygg tantearmkrok å søke til. 

Bursdagshelgen tok slutt, og det samme gjorde mai. Etterpå kom juni, med mye regn og ruskevær. På jobb ble det mye arbeid frem mot sommeravslutning og sommerfester, og siden jeg har et rekke-opp-hånden-og-si-ja-syndrom endte jeg også opp med å delta på arrangeringen av sommerfest i barnehagen. 

Sommerfester kom og gikk, og så kom denne helgen. Hennika dro til besteforeldrene på Tysnes, og vi reiste til Bø i Telemark for å gå i bryllup. Etter 40 minutters venting på ferge og 370 stopp med kolonnekjøring langs veien kom vi endelig fram til vår destinasjon: Bø camping. Der ventet en kompis av Audun spent, klar for en helg med teltliv og midtsommersfeiring. Vi satte opp teltet, og i det campingstolene var på plass og vinglasset var fyllt kom resten av gjengen.

Det ble en sen kveld, men vi våknet til over 30 grader i teltet og kom stupende ut av teltet i tur og orden klokken 8. En av oss - uten å nevne navn - hadde glemt dressen sin hjemme, så før vi dro i bryllup måtte vi på shopping! Dermed dro mennene på dresshandling, mens jeg endte opp med både ny sommertopp og ny bikini. Og med over 25 grader på campen fikk jeg til og med prøvekjørt den før bryllupet. 

Vielsen fant sted i en gammel stavkirke på Notodden. Etter vielsen bar det tilbake til campen for noen timer i solsteiken før vi var klare for grilling og låvefest.

På søndag fartet vi tilbake til Bergen, rimelig utslitte! Men det var et fantastisk bryllup, gøy for både store og små.

Kveldstur

Etteren lang dag på jobb med undervisning og møter kjente jeg at kroppen min bare måtte ut og lufte seg litt! 

Jeg fikk maset med meg Veronika og vi labbet oss en tur opp på Breisteinfjellet (lokalt kjent som Hetlebakksåta). Det er ikke store knausen, men akkurat langt nok til at vi fikk byttet ut litt oksygen i systemet. Og som en liten bonus skinner solen på toppen lenge etter at den har forsvunnet hos oss! 

Småsvette og med sola i øynene klinket vi til med en liten "selfie" på toppen, før vi gikk ned igjen. På veien gjennom skogen måtte vi innom alle de falleferdige gamle hyttene her og utforske litt. Hetlebakken er et gammelt hyttefelt, og skogene her kryr av fraflyttede små bygg som sikkert en gang har vært koselige tilfluktsteder for stressa byfolk. 

(Mislykket forsøk på å dirke opp en gjengrodd lås... Døra var omtrent det eneste på hele hytta som var helt!)

Hekta på "Frost"

Hjemme hos oss råder det fullstendig "Frost"-hysteri for tiden! Hennika går bare i klær med bilder av Elsa og Anna på, og sier at hun ER prinsesse Elsa. Hun synger "Let it go" heeele tiden, og i bilen blir det rabalder om vi setter på musikk som ikke kommer fra "Frost"-filmen. Selv om det hjelper LITT at jeg har trumfet gjennom at vi må høre de på engelsk (tar enhver lille seier jeg kan få!) må jeg innrømme at jeg begynner å bli rimelig lei av de sangene nå. I går var jeg innom senteret på vei hjem fra jobb, da jeg kom over en topakning med "Frost"-kjoler! Gjett hvem som tok Verdens Beste Mamma-prisen i går da?? 

Lykketall

Tallet 25 har vist seg å være det magiske tallet her i huset... 

Vi møttes 25. april 2010, og 25. juli samme året ble vi, som følge av en veldig merkelig krangel, enige om at vi skulle være sammen. 25. mai 2012 kom Hennika til verden, og vi har funnet ut at hvis vi noen sinne gidder å gifte oss (tiltaaak) så må det skje 25. april 2020. Rart med det. Håper bare ikke at dette betyr at vi kommer til å ende opp med 25 katter. Eller enda verre, 25 hamstere (BEEN THERE!!!!)

Den ene gangen NAV faktisk var supereffektive

Ettersom at mitt nåværende arbeidssted ikke har behov for meg til høsten, gikk jeg i går inn på nav.no og registrerte meg som jobbsøkende. Under registreringen haket jeg av boksen for at "neitakk, jeg trenger absolutt ingen bistand fra NAV for å søke jobb, det klarer jeg helt fint på egenhånd tusen takk." 

I dag mottok jeg et firesiders brev fra NAV vedrørende at jeg nå var registrert som arbeidssøkende, og at de hadde "fattet et vedtak om at jeg ikke trengte hjelp til å finne jobb." NEIVEL, sier du det??? 

Snakk om bortkastet papir og blekk, det visste jeg jo selv. DET VAR JO FAKTISK JEG SOM SA DET. Vedtak, du liksom. 

Den sterkeste jeg vet

Et enslig lam i en ulveflokk

Hvordan havnet du der? 

Hvem holder hånden din 

Når du er redd og mørket kommer snikende? 

Hvem vet hvor du gjemmer deg

Men holder munnen lukket? 

Hvem skal ta vare på deg

Når de som skulle passe på deg svikter?

Hvem får deg til å le 

Og ler sammen med deg? 

Du har styrke i blikket, eller kanskje er det trass. De har sviktet deg, men de får ikke knekke deg. 

Du løper mot meg og får en klem. 

Du sier at dagen ble bedre nå. 

Jeg vet at du mener det.

#tbt on a saturday night

Vi har reist til fjells for å leke påsketurister i snø og kulde. Vi koser oss maks, mer om dette senere. Nå er jeg så trøtt at jeg heller slenger ut et bilde i skikkelig #tbt-ånd (på tross av at det faktisk er lørdag). 

Dette er nok desidert det fineste bildet jeg vet om! 

Mot lysere tider!

Nå som vi går mot lysere tider, har vi bestemt oss for at det var på tide at stuen også fikk en "ny vår." Vi la nesten alle møblene ut for salg på finn.no, og samme kveld var de solgt og hentet. 

Slik så det ut:

Dermed stod vi igjen med kun sofa og TV, og vi måtte ut på møbelshopping. Jeg har ikke tall på hvor mange møbelforretninger vi har trålet, og vi har vurdert alle stiler fra off-white til shabby chic. Jeg er jo personlig kjempefan av "slitt-drivved-looken," mens Audun helst vil ha møbler som (sitat) ikke allerede er råtne. Etter en hel helg med leting og diskusjon ble vi endelig enige. Vi hadde egentlig bestemt oss for å IKKE kjøpe møbler i en serie, men valget falt likevel på både sofabord, TV-benk og en høy skjenk fra serien "france" på Bohus. 

Sofabord i såpebehandlet eik. Ganske lys og fin forandring fra de mørke møblene vi hadde!

Her pleide det å stå et høyt vitrineskap og et enormt spisebord. Nå har vi fått både gulvplass og oppbevaringsplass!

Til kjøkkenet kjøpte vi enkle skap på IKEA, og en enkel eikeplate som dannet en koselig og praktisk frokostbar. Veldig kjekk både som avlastningsbenk og som spisested. 

Nå gjenstår bare en vegg og en spisestue... Gleder meg til vi er ferdig!