Orange is the new black

I går gjorde jeg noe som jeg har gruet meg til i årevis. Da jeg farget mitt egentlig blonde hår svart i 2009 visste jeg at dagen ville komme da jeg heller ville være skallet enn å ha svart hår. Jeg visste også (basert på tidligere erfaring) at dette var en prosess som både tok tid og var skadelig for håret. 

Da jeg kom til Volda på lørdag og fortalte min frisørmor om ønsket mitt, fikk jeg et småstressa og nervøst blikk til svar. Jeg fikk klar beskjed om at jeg antakelig kom til å ende opp med knallorange hår og flekkvist håravfall, og det lille som satt igjen ville nok minne mer om fjær enn hår. Jeg godtok at planen var håpløs, og at jeg mest sannsynlig måtte vente i årevis på at en naturlig hårfarge etter hvert ville vokse ut. 

Derfor ble jeg som smått litt overrasket da hun i går morges sa at jeg kunne komme innom salongen den samme ettermiddagen for å gi det et forsøk! 

Det var en mildt sagt nervøs kunde som troppet opp på frisørsalongen den ettermiddagen. I hodet mitt hadde jeg allerede gått til innkjøp av et rikt utvalg hatter og parykker. Min mor forklarte at hun hadde rådført seg med kyndige fagfolk, som hadde sagt at dersom hun brukte pastellvannstoff i blekingen og generøse mengder av produktet Olaplex under behandlingen ville resultatet muligens ikke bli så ille. 

Her er et bilde fra FØR første omgang med bleking. Det er godt mettet med en veldig mørk brunnyanse, ispedd store mengder rødlilla farge, med unntak av den lite flatterende lyse etterveksten (evt. månen....) på toppen. 

Så vi satte i gang. 

Etter første omgang med bleking hadde håret mitt antatt en dyporange farge som Pippi hadde vært stolt av. Med unntak av røttene, som var lysende platinablonde. Jeg syns nå egentlig at fargen var litt stilig. 

Da andre dose med bleking gikk oppi, kjente jeg at hodebunnen brant, og ble oppriktig bekymret for at håret skulle falle av! Men neida, i stedet fikk jeg en farge som minnet om vissent høstløv, og hodebunnen var blendende hvit. Legg merke til den hånflirende frisøren i bakgrunnen. 

Etterpå måtte håret farges og pleies med Olaplex, før de ihjelslitte tuppene ble klippet bort. Resultatet ble overraskende bra, og alt håret henger fortsatt på!! Gjett om jeg var letta! 

Bildet lyver litt om fargen, det er egentlig litt mørkere, men nå er nok håret mitt så nærme naturlig farge som det kan bli. Hele prosessen tok nesten fem timer, og hadde nok blitt svindyr hvis jeg ikke hadde hatt en sjenerøs og snill frisør i familien... All ære til den flinke frisørmammaen min! 

Anbefaler selvsagt alle å stikke nesen innom Ørsta Hårdesign om de ønsker en "extreme makeover" (eller bare har lyst på et lite løft ;))