Jeg er redd

I et historisk perspektiv har verden med jevne mellomrom brutt sammen, for så å måtte gjenoppbygges, stein for stein. For hvert sammenbrudd har millioner av menneskeliv gått tapt, enten sammenbruddet har skyldes sykdom eller krig. Når jeg ser på verden slik den ser ut i dag, er det ganske åpenbart at vi er på vei mot en ny katastrofe.

Bare i mars i år ble det i blant annet Tyrkia, Pakistan, Belgia og Irak gjennomført hele ti terrorangrep, og senere kom angrepene i Frankrike og USA. I juni i år forlot Storbritannia EU, noe som på sikt kan ha store konsekvenser for økonomien i hele EØS. Verden preges av krig, og strømmen av flyktninger som vi nå ser er den største siden 2. verdenskrig. De landene som fremdeles lever mer eller mindre i fredstilstand - Norge inkludert - klamrer seg til seg og sine, og klager høylydt over flyktningene som kommer til landet og "truer vår suverene kulturarv." Kulturarv er vel vår minste bekymring. Slik det ser ut nå er det irrelevant hvilket land du kommer fra, vi er alle i skuddlinjen, og om ikke lenge kan det være vi som må flykte. Amerikanerene har skjønt dette, og i desperasjon har de søkt til en karismatisk narsissist, som med store ord og tomme løfter nører under sinne og grådighet i befolkningen, mens han lover å lede dem på veien mot en stor, suveren nasjon. Hm.. Hvor har vi hørt dette før, tro..? (anno 1929, red.anm.)

Forholdene ligger med andre ord godt til rette for en tredje verdenskrig, det er kun et spørsmål om tid. Med mindre naturen slår til først, da. Global oppvarming har nemlig forårsaket en enorm smelting av permafrosten på Jorden, og etterlevninger fra fordums sykdomsepedemier har kommet til overflaten. Dette har forårsaket at sykdommer som vi trodde var utryddet, har blomstret opp igjen. I tillegg kommer flere sykdommer tilbake som en konsekvens av dumme mennesker som unnlater å vaksinere barna sine mot farlige, smittsomme sykdommer. I fattige land dør barn av meslinger og det skrikes etter vaksine, mens selvsentrerte idealister i rike land fnyser av meslingvaksinen siden "den jo er utryddet." Også polio kan barna vaksineres mot, men mange norske foreldre VELGER å utsette barna sine for denne sykdommen som kan forårsake lammelser og - i verste fall - død, fordi de er "motstandere av vaksiner." Dette kan bidra til en ny oppblomstring av fatale sykdommer som WHO nesten har klart å utrydde.

Og mens vi snakker om global oppvarming, har Moder Natur et ess i ermet. I Sibir har forskere oppdaget store lagre av metangass i den smeltende isen, som siver ut i atmosfæren. Denne gassen er 20 ganger mer skadelig for ozonlaget enn CO2, og kan på sikt føre til at Jorden blir fullstendig ubeboelig. Og dette har vi gjort, folkens. Vi, som kjører rundt i flotte biler med stor motor, flyr charter til Syden, og bruker opp naturressursene over en lav sko.

Så ja, jeg er redd. Jeg er redd for at min datter skal måtte vokse opp i en verden preget av sykdom, krig og fattigdom. Jeg er redd for at terroren skal ramme. Min frykt er foreløpig bare retorisk, men for mange er den ikke det. Mange mennesker lever hver dag i uvisshet om de vil overleve morgendagen. Mange mennesker flykter fra hus og hjem i frykt for å bli drept. Mange mennesker tortureres. Mange mennesker vet ikke hvor de skal få tak i mat. Mange mennesker har dødelige sykdommer som vi her oppe i nord kun leser om i historiebøker.

Dette kunne vært deg. Dette kunne vært oss. Dette KAN bli oss. Jeg stoler ikke på fremtiden. Hver natt våkner jeg etter mareritt om terror, og hver dag tenker jeg at jeg er heldig som faktisk kan våkne opp fra marerittet og innse at det "bare var en vond drøm." Den siste tiden har debatten herjet rundt hvor vidt vi - Norge - skal ta imot flere flyktninger eller ei. "De voldtar kvinner og tar jobbene våre," sies det. "Innvandrere er kriminelle." Hvor er det store bildet? For det første, Nei. Alle flyktninger er veken kriminelle eller voldtektsmenn. Men mange flyktninger kommer hit med en psykologisk ballast som vi bare kan forestille oss i våre verste drømmer, og det er klart at dette preger et menneske. Jeg skjønner skepsisen, men vi kan ikke skjære alle flyktninger over en kam fordi noen har opplevd mer enn de klarer å takle. Vi kan ikke slutte å vise medmenneskelighet på grunn av frykt. Alle "nordmenn" er nå for såvidt innvandrere, under istiden var her ikke et eneste menneske. Du skal ikke måtte lete langt tilbake i slektstreet før du oppdager at du har spansk, tysk eller russisk blod i årene.

Det er verken første eller siste gang jeg siterer Jokke; "Jeg sitter her på min pidestall, og glemmer at jorden er rund. Visse ting er hellige og vi er bare et mikrosekund."

Hekta

"Åååååh, alt går så TREIGT med deg, mamma!!" stønner Hennika oppgitt.

Å vokse opp med en mamma som anser tidsbegrepet som relativt, må være ganske frustrerende... Men nå har jeg faktisk stått opp. Det var bare det... at jeg ble sittende oppe ganske lenge i går og laget armbånd! Jeg er helt hekta... Jeg har kommet helt ut av tellingen, men er sikkert oppe i 20 armbånd på en uke, og Audun lurer på om jeg har planer om å sette opp salgsbod på torgallmenningen...

Feriens skyggeside

Jeg føler at alt sosiale medier handler om for tiden, er ferie. Og det er kanskje ikke så rart, siden det endelig er dags for en lenge etterlengtet sommerferie for alle og enhver. Men denne ferietematikken har en skyggeside; hva med de som ikke har råd til å reise på ferie?

Ja, hva med dem?

Jeg forstår veldig godt at mange har et behov for å reise bort, og å finne på ting sammen med barna sine. Det jeg derimot ikke forstår, er at det finnes foreldre som har dårlig samvittighet fordi de ikke har råd til å påspandere dyre sydenturer på barna sine. Har vi virkelig blitt så overfladiske? Tror vi virkelig at barna får en dårligere barndom fordi de ikke har tilbragt en uke på Mallorca? Eller at de TRENGER en dag i dyreparken?

Barn trenger ikke å bo på hotell, spise rar mat eller tilbringe lange dager med reising sammen med ihjelstressa foreldre. Barn trenger ikke å bli dratt opp før fuglene fiser for å bli med på kamelsafari, eller bli plassert i en solstol med ipad'en i hånden slik at mamma og pappa skal få sole seg og lese en god bok.

Hvis vi virkelig ønsker å gi barna en ferie de vil huske, er tiden det mest verdifulle vi har å gi. Tid til late morgener, tid til å snakke sammen, tid til å ha vannkrig i hagen, tid til å gå på fjellturer og overnatte på fjellet.

Når jeg tenker tilbake på min egen barndom, er det ikke fornøyelsesparker eller fremmede land jeg husker best. Jeg husker å overnatte i telt og våkne til synet av en reinsdyrflokk som beitet utenfor teltet. Jeg husker å lære å svømme i et fjellvann. Jeg husker å leke i hagen til bestemor, og lukten av nystekte vafler på kjøkkenet. Jeg husker tiden vi tilbragte sammen, og voksne som slappet av og som ønsket å finne på ting med oss barna.

Så legg fra deg sosiale medier, bøker og dårlig samvittighet, og gi barna dine det mest verdifulle du har å gi; tiden din.

Lyspunkt i hverdagen

Noe av det hyggeligste eg har gjort er å følge "ren poesi" på instagram. Snakker om hverdagslykke! 

Et sitat som passet fint i dag

Forspist

I kveld var vi på raspeball-middag hos foreldrene til Audun, og jeg har så til de grader forspist meg!!! Klokken er ikke mer enn 8, men jeg har allerede lagt meg, erter at Audun (noe spøkefullt) spurte om han skulle kjøre meg på legevakten. Tenk så gøy den diagnosen hadde sett ut på journalen min da; "mageknip grunnet kjempepromp." Nei, takke meg til litt god, gammeldags fosterstilling, ispedd solide mengder selvmedlidenhet! ;)

Fra barnemunn

Min skjønne datter virker å ha en aldri så liten fascinasjon av gamle damer for tiden, gudene vite hvorfor. Hun sier i alle fall MYE merkelig! 

I går: 

"Vet du hva, mamma? Gamle damer har tatovering på rompa, det har Besto sagt."

Og i dag: 

"Mamma, gamle damer har hår på haka, det sier de i barnehagen."

Jeg vet ikke hva de lærer henne i barnehagen, men jeg våger i alle fall å vedde ganske mye på at svigermor IKKE har sagt at gamle damer har tattis på rompa!!!! ;)

Svar skyldig

Hennika: "Du, mamma? Har du spist meg?"
Meg: "Hææ?? Nei...?"
Hennika: "Hvordan havnet jeg i magen din da?"

......ehm. Jo, altså.

For å si det rett ut

Det får være måte på hva jeg skal måtte takle alene. Internett er borte, TV-signalet er borte, Audun er borte. Det er typisk at alt forsvinner når han stikker på toukers ferie til Karibien. Alt forsvinner for så vidt ikke, noe har også dukket opp. Men dette noe, som forøvrig gir meg sykt vondt i magen, gikk så jævlig dårlig sist at jeg grein hele mandagen og har sovet i til sammen seks timer de siste fire dagene. Jeg veksler mellom trangen til å knuse noe og lysten til å krølle meg sammen i fosterstilling og bli liggende til jeg bare blir sånn slik at jeg slipper å reise meg opp igjen.

Nevnte jeg at jeg midt oppi dette har en treåring å ta meg av?! Stakkars liten, hun er så sykt lei av mammaen sin akkurat nå. I morgen kommer heldigvis mine foreldre på besøk, og godt er det, for jeg tror nok at det hadde klikket for meg ellers. 

Pakkepost!

I en undersøkelse utført av yougov for Eniro svarer seks av ti at de tar med seg mobiltelefonen på do. Vi har visst blitt livredde for å kjede oss! Jeg er dessverre intet unntak, og kan fort ende opp med å bruke to timer på do for å kunne sitte og surfe i fred og ro. 

I forgårs, like før (to timer før, red.anm.) leggetid, ramlet jeg over en annonse fra Makeup Mekka, med et sminkesett til 399,- Settet het Valentine Surprise, og siden det neppe vanker verken "valentine" eller "surprise" her i gården, besluttet jeg at jeg fikk surprise meg selv. I dag dukket det opp en fin pakke i posten, etter bare to dager! Ikke vet jeg hvem seg skal dolle meg for nå som mannen er i Karibien med kompiser i to uker. Uansett kommer jeg nok til å bli den mest jålete dama på første trinn i morgen, når jeg skal teste ut alle de spennende greiene!

Livet på landet

Her i Hetlebakken kan vi nok trygt si at vi bor på landet. Utenfor vinduet ser vi en smal vei, omkranset av skog og en og annen liten bondegård, samt et lite vann som man kan skøyte på om vinteren og bade i når sommersolen en sjelden gang steker. 

Det finnes både fordeler og ulemper ved å bo på landet. Internett- og telefondekning er det dårlig med, og det er en halv mil til nærmeste matbutikk. Da jeg flyttet opp hit gikk og ikke kjente noen må jeg innrømme at tilværelsen var mildt sagt litt ensom. Jeg var i permisjon med Hennika i to år, og det første året gikk jeg så og si hver dag til og fra butikken, bare for å fordrive tiden. 

Den ensomme tilværelsen skulle få en brå slutt da det en oktober ettermiddag banket på døren. Utenfor stod en ung dame og to små barn. Hun mente at vi måtte bli kjent, siden vi hadde barn som var like gamle. Siden den gang har dette mennesket omtrent egenhendig stått for min karrieremessige og sosiale utvikling. På kort tid ble vi kjent med både barn og voksne i Hetlebakken. Da jeg trengte jobb, fikk hun meg inn på spesialskolen hvor hun jobbet. Og siden jeg hadde jobbet på denne spesialskolen, fikk jeg også jobben som jeg har i dag. Invitasjoner til barnebursdager, en ungeflokk i vill lek, kveldsmat i hagen og middagsinvitasjoner har blitt hverdagen. Og gjett hva som skjedde i dag! Vi kom hjem sent etter å ha kjørt Audun til flyplassen, og plutselig var her en traktor og måket innkjørselen vår! Vi har virkelig verdens beste naboer her ute i skogen, livet på landet er ganske ok.