Jeg er redd

I et historisk perspektiv har verden med jevne mellomrom brutt sammen, for så å måtte gjenoppbygges, stein for stein. For hvert sammenbrudd har millioner av menneskeliv gått tapt, enten sammenbruddet har skyldes sykdom eller krig. Når jeg ser på verden slik den ser ut i dag, er det ganske åpenbart at vi er på vei mot en ny katastrofe.

Bare i mars i år ble det i blant annet Tyrkia, Pakistan, Belgia og Irak gjennomført hele ti terrorangrep, og senere kom angrepene i Frankrike og USA. I juni i år forlot Storbritannia EU, noe som på sikt kan ha store konsekvenser for økonomien i hele EØS. Verden preges av krig, og strømmen av flyktninger som vi nå ser er den største siden 2. verdenskrig. De landene som fremdeles lever mer eller mindre i fredstilstand - Norge inkludert - klamrer seg til seg og sine, og klager høylydt over flyktningene som kommer til landet og "truer vår suverene kulturarv." Kulturarv er vel vår minste bekymring. Slik det ser ut nå er det irrelevant hvilket land du kommer fra, vi er alle i skuddlinjen, og om ikke lenge kan det være vi som må flykte. Amerikanerene har skjønt dette, og i desperasjon har de søkt til en karismatisk narsissist, som med store ord og tomme løfter nører under sinne og grådighet i befolkningen, mens han lover å lede dem på veien mot en stor, suveren nasjon. Hm.. Hvor har vi hørt dette før, tro..? (anno 1929, red.anm.)

Forholdene ligger med andre ord godt til rette for en tredje verdenskrig, det er kun et spørsmål om tid. Med mindre naturen slår til først, da. Global oppvarming har nemlig forårsaket en enorm smelting av permafrosten på Jorden, og etterlevninger fra fordums sykdomsepedemier har kommet til overflaten. Dette har forårsaket at sykdommer som vi trodde var utryddet, har blomstret opp igjen. I tillegg kommer flere sykdommer tilbake som en konsekvens av dumme mennesker som unnlater å vaksinere barna sine mot farlige, smittsomme sykdommer. I fattige land dør barn av meslinger og det skrikes etter vaksine, mens selvsentrerte idealister i rike land fnyser av meslingvaksinen siden "den jo er utryddet." Også polio kan barna vaksineres mot, men mange norske foreldre VELGER å utsette barna sine for denne sykdommen som kan forårsake lammelser og - i verste fall - død, fordi de er "motstandere av vaksiner." Dette kan bidra til en ny oppblomstring av fatale sykdommer som WHO nesten har klart å utrydde.

Og mens vi snakker om global oppvarming, har Moder Natur et ess i ermet. I Sibir har forskere oppdaget store lagre av metangass i den smeltende isen, som siver ut i atmosfæren. Denne gassen er 20 ganger mer skadelig for ozonlaget enn CO2, og kan på sikt føre til at Jorden blir fullstendig ubeboelig. Og dette har vi gjort, folkens. Vi, som kjører rundt i flotte biler med stor motor, flyr charter til Syden, og bruker opp naturressursene over en lav sko.

Så ja, jeg er redd. Jeg er redd for at min datter skal måtte vokse opp i en verden preget av sykdom, krig og fattigdom. Jeg er redd for at terroren skal ramme. Min frykt er foreløpig bare retorisk, men for mange er den ikke det. Mange mennesker lever hver dag i uvisshet om de vil overleve morgendagen. Mange mennesker flykter fra hus og hjem i frykt for å bli drept. Mange mennesker tortureres. Mange mennesker vet ikke hvor de skal få tak i mat. Mange mennesker har dødelige sykdommer som vi her oppe i nord kun leser om i historiebøker.

Dette kunne vært deg. Dette kunne vært oss. Dette KAN bli oss. Jeg stoler ikke på fremtiden. Hver natt våkner jeg etter mareritt om terror, og hver dag tenker jeg at jeg er heldig som faktisk kan våkne opp fra marerittet og innse at det "bare var en vond drøm." Den siste tiden har debatten herjet rundt hvor vidt vi - Norge - skal ta imot flere flyktninger eller ei. "De voldtar kvinner og tar jobbene våre," sies det. "Innvandrere er kriminelle." Hvor er det store bildet? For det første, Nei. Alle flyktninger er veken kriminelle eller voldtektsmenn. Men mange flyktninger kommer hit med en psykologisk ballast som vi bare kan forestille oss i våre verste drømmer, og det er klart at dette preger et menneske. Jeg skjønner skepsisen, men vi kan ikke skjære alle flyktninger over en kam fordi noen har opplevd mer enn de klarer å takle. Vi kan ikke slutte å vise medmenneskelighet på grunn av frykt. Alle "nordmenn" er nå for såvidt innvandrere, under istiden var her ikke et eneste menneske. Du skal ikke måtte lete langt tilbake i slektstreet før du oppdager at du har spansk, tysk eller russisk blod i årene.

Det er verken første eller siste gang jeg siterer Jokke; "Jeg sitter her på min pidestall, og glemmer at jorden er rund. Visse ting er hellige og vi er bare et mikrosekund."