En sånn morgen

Trodde jeg skulle stå opp med Hennika i dag, men våknet halv 9 av musikk og lyder fra kjøkkenet. Jeg kom ned, og fant Audun, med håret fullt av Hennika-hårstrikk, i full gang med å lage pannekaker! Jeg ble jaget ned på badet, og ti minutter etter kom han ned med en rykende fersk pannekake. Litt av et mannfolk! God helg :)

An eye for an eye

I kveld har jeg vært på MR for å scanne bekkenet, som har vært helt ute og kjøre siden jeg gikk gravid med Hennika. En halvtime liggende flatt ut på ryggen med bekkenløsning kan sies å være mild sagt smertefullt, og da det hele var over gikk jeg og kjøpte to trøste-flaxlodd. An eye for an eye, et bekken mot en million. 

Jeg syns i alle fall at det virket rettferdig, men NEIDA. Går det egentlig an å bli flaxlodd-millionær? 

Kattedamen

Helt siden jeg var liten har jeg ønsket meg en katt, og planlagt at jeg skulle ha en så snart jeg ble voksen nok (han skulle hete Charlie). Nå har jeg hus, mann og barn, og er definitivt voksen nok, men mannen i huset er, for å si det mildt, lite glad i katter. 

For en uke siden adopterte jeg derfor en virituell katt, som heter Leon (Charlie sparer jeg til en ekte katt). Leon bor i iPad'en min, og er både hyggelig og pottetrent, men han er BESTANDIG sulten. Flere ganger i uken hører jeg en mjauelyd fra iPad'en, og på skjermen har Leon skrevet en bønn om mat. Evt. at han er trøtt og må legges, må på do, eller bare kjeder seg. Hver morgen den siste uken har jeg fått dritdårlig samvittighet når jeg har stått opp til denne sultne, trøtte og tissetrengte virituelle katten. 

Så langt har det gått greit nok; jeg har hjulpet ham på do, lagt ham og kjøpt mat for virituelle penger og mater ham. 

Men så kom problemet. Jeg har sluppet opp for virituelle penger!!! Hva gjør jeg nå? Det stakkars kattekreket ligger og klager sin nød på iPad'en, og jeg er ikke bare ekte blakk, jeg er VIRITUELT blakk også!!! Herre min hatt... 

Å ta vare på et barn er en ting, men jeg tror at planter og virituelle katter faller inn under en helt egen kat(t)egori som jeg virkelig ikke har peiling på... 

Juljuljuljul

Jeg kan nå melde at julefølelsen har slått inn for fullt! Jeg har brukt mange lange uker på å male huset og gjøre det fint, og 1.desember var det klart for julepynting. 

Vi har funnet oss et akkurat passe stort juletre. 

Hennika og jeg har også baket pepperkaker. Vi er egentlig ikke spesielt glad i pepperkaker, men det lukter så herlig jul i huset! 

På mandag kjørte jeg og Hennika til Volda for å besøke "mommo" og "moffa," og her er vi ennå. 

Her laver snøen ned, og det er innmari koselig og julete (hvis det er et ord). Mamma har til og med klinket til med et godt, gammeldags juletre:

Nyyyydelig......

Og så han Hennika hjulpet mormor med julebaksten. 

På søndag skal vi ha en forhånds julefeiring, og i den anledning har jeg lovet å vaske huset. Det er egentlig derfor jeg sitter her og blogger i stedet. 

All I want for Christmas.....

Når man stort sett har alt man kan ønske seg, er det vanskelig å komme på gode juleønsker. Nips og dill gjør meg sprø, så jeg er definitivt ikke verdens enkleste å kjøpe til. Men noen ting ønsker jeg meg:

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde dette bildet på et lerret som jeg kan pynte de nymalte veggene i stua med. Bildet er av Hennika og kusinen Mathilde på Mathilde sin dåpsdag. Mine to fine favorittjenter.

Jeg ønsker meg også X antall nye sett med sengetøy til dobbeldyne, da vi kun har to sett som begge er ihjelslitt..

Og så har jeg hvert år siden jeg var 3 år bedt Julenissen om en katt, så den må være med! Jeg ønsker meg en katt.

Kenwood kjøkkenmaskin, symaskin, vaske hus-maskin og sånt.. 

Back to basics

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; jeg lever i en boble. Jeg ser sjelden på nyhetene, og jeg leser nesten aldri aviser. Det jeg får med meg av hendelser i omverdenen, er det jeg en hende gang ser at folk poster på facebook. Innimellom blir jeg litt flau av min fullstendig manglende interesse av hva som foregår der ute i verden, men når jeg nå ser hva jeg har "gått glipp av" de siste dagene, får jeg følelsen av at det ikke spiller noen særlig rolle likevel.

For, helt alvorlig, Norge: SKJERP DERE. Fotballfrue? SERIØST?
Jeg skjønner VIRKELIG ikke at et halvnakent bilde av Caroline Eriksen kan være det største og mest provoserende som har hendt den siste uka.

Hva er det som er så grusomt ved at hun har sixpack fire dager etter fødselen? Jeg så selv nesten normal ut åtte timer etter at Hennika var født, og etter ni måneder med bollemage og litervis av vann i kroppen hadde jeg mest lyst til å løpe rundt naken for å vise verden hvor digg jeg følte meg. Sixpack hadde jeg jo ikke før jeg var gravid, så jeg gikk liksom ikke rundt og forventet at den skulle dukke opp etter at ungen var ute.

Eriksen har vært fysisk aktiv og trent seg gjennom svangerskapet, og da er det ganske naturlig at hun ser bedre ut enn en medsøster som har tilbrakt de siste fire månedene i sofakroken med en pose ostepop. Jeg sier ikke dette for å være kjip, det er bare et faktum.

Og apropos det. Jeg las i et "mamma-forum" et innlegg fra ei som skrev at hun var blitt så fysen på Mac'en under svangerskapet, "jeg har spist bigmac til lunsj hver dag den siste uka." For det første BER du da praktisk talt om å få lov å beholde gravidmagen et år ekstra, og for det andre (og ALLER VIKTIGST) stapper du ikke bare McDonalds-drit i deg selv, men i det stakkars ufødte ungen din.

Det er selvfølgelig ikke sånn at alle er tilbake til normalen etter en fødsel, og det kan man heller ikke forvente. Kroppen har vært gjennom ganske mye i løpet av ni måneder, og ekstra kilo og strekkmerker pleier som regel ikke å kunne unngås. Men når noen få er så heldige og slipper det, skal man da ikke være glad for dem? Og når man, etter ni måneder med konstant vektøkning, oppblåste ankler og vondter både her og der er det vel bare naturlig at man ønsker å vise verden at man endelig føler seg NORMAL.