Til deg

Jeg må bare få lov til å si noe om denne fantastiske jenta. Nå høres jeg litt ut som en typisk mamma-blogger - og det har jeg vel kanskje blitt - men innimellom må det være rom for å løfte frem de som fortjener det.

Så; kjære Hennika.
Du er det mest egenrådige mennesket jeg noen gang har møtt. Du sier tydelig ifra om hva du mener, og er villig til å gå veldig langt for å få det som du vil. Du har en sterk rettferdighetssans, og du gir tydelig beskjed hvis noen gjør noe som du mener er feil (det være seg kjente og ukjente). Om noen for eksempel sykler forbi oss uten hjelm, tar du ikke fem flate øre for å skrike etter dem; "Hei! Du har glemt hjelm!!" mens du halvveis forventer at de faktisk skal snu og sykle hjem etter hjelm. På tross av dette er det mange som kjenner deg som en litt stille og sjenert type, men jeg vet at du bare velger de du omgås med omhu. Du finner deg ikke i å bli dårlig behandlet, og det skal du heller ikke gjøre. Jeg har opplevd at fremmede har kommet bort og strøket deg på kinnet og tatt på håret ditt, og før jeg har rukket å si noe har du gitt tydelig beskjed om at de kan komme seg vekk. Jeg forstår deg så godt, hvem hadde vel funnet seg i å bli behandlet som et utstillingsobjekt? Du liker å bestemme selv, og det får du også ofte gjøre. Da beviser du at du er i stand til å ta gode, fornuftige valg. Får du velge klær til høstkulda, velger du ull (men selvsagt med en kjole utenpå). Får du lese på senga, leser du i noen minutter før du slukker lyset, legger boken på gulvet og sovner. Og får du ikke viljen din, argumenterer du så fornuftig at det gjerne blir på din måte likevel. (Dette betyr ikke at du har ettergivende foreldre, men at du forlanger at ting skal ha en logisk årsak og en logisk konsekvens. Og dette er jeg helt enig i. Du skal vite hvorfor det er lurt å ta på ull når det er kaldt, og hvorfor du ikke får se på TV når vi skal ut døren på morgenen. Når du vet hvorfor, klarer du å ta fornuftige valg når det er din tur å velge.) Ved siden av denne viljestyrken er du også så utrolig snill og god. Du merker fort om noen rundt deg er trist eller sliten, nesten før de vet det selv. Senest i dag la du merke til at jeg hutret litt. "Vil du legge deg på sofaen? Jeg kan pakke teppet rundt deg." Du er virkelig verdt din vekt i gull. Jeg glemmer aldri den første gangen du møtte din tantes nye kjæreste. I tillegg til deg, skulle han også for første gang hilse på sin nye svigerfamilie. Da satte du deg ved siden av ham, la en hånd på kneet hans og sa; "Det går fint, altså, vi er veldig snille." Du merket helt av deg selv at han var nervøs, og det er ikke verst av ei lita jente på tre år. Jeg setter så umåtelig pris på at du er den du er; sterk, rettferdig og klok. Jeg kunne ikke bedt om en bedre venn.