Når kosen blir borte

Den siste tiden har vi holdt på å skifte ut alle møblene i stuen (kommer nytt innlegg!) og dermed har vi vært innom utrolig mange møbelforretninger på kort tid. Midt oppi alt dette har Hennika klart å miste favorittdukken; "Hopsideisi." Vi har leitet overalt, men dukken var søkk vekk.

Først tenkte vi at hun nå hadde blitt så stor at dette rett og slett fikk bli en lekse i å passe bedre på tingene sine. 

Etter noen dager oppdaget vi at hun ble stadig mer knyttet til en tegning av Hopsideisi som en i barnehagen har tegnet til henne.

Hun våknet hver natt i en uke og ropte etter dukken, og etter hvert oppdaget jeg at hun drev og trillet rundt på tegningen oppi dukkevognen! 

Så i går var det en lykkelig jente som fikk pakke i posten!

Hennika og Hopsideisi ser på "Frost."

Ode til Gudrun

Dette er et innlegg til ære for en gammel venn. Hun er sølvgrå i manken, traust og trofast, og har ene og alene gått i overkant av 455'000 kilometer. Til sammenligning er det 384'400 kilometer fra jorda til månen, så ganske langt altså. Hun har selvsagt hatt en og annen liten forkjølelse, men til en gammel frue å være er hun aldeles ikke mye syk. Da jeg gikk på skole på andre siden av byen, kjørte hun meg til skolen og hjem igjen, hver dag, uten å klage. Hun har vært fast turkamerat på svigers sine Sverigeferier, hun har vært taxi i Bergen, og nå har hun vært hos oss siden jeg lærte å kjøre, i en (sen!) alder av 22 år. Jeg snakker selvsagt om vår gode, 14 år gamle Toyota Avensis, Gudrun. En mer pålitelig og feilfri bil skal du virkelig lete lenge etter. Hun har blitt kjørt tom for olje flere ganger enn jeg klarer å telle, og hun har blitt rygget ned av blinde bilister. Når hennes unge, spreke arvtager, Pelle Prius, ble langtidssykemelds, stilte hun opp på kort varsel uten å klage. Når vi trengte en ekstra familiebil var hun på pletten. Denne flinke fruen fortjener en liten applaus. 

Volda-ferie

Nå har jeg jobbet som lærer i et halvt år, og for hver dag som går blir jeg stadig mer overbevist om at jeg har valgt riktig yrkesvei. En kjekkere og mer variert jobb skal du lete lenge etter! 

Og når jeg i tillegg kan ta en hel ukes vinterferie for å være med favorittbestevennen min, da kan jeg virkelig ikke klage! 

Siden vi nå har ligget rett ut med feber hele gjengen, var det utrolig deilig å kunne ta bilen fatt og reise på besøk til Volda. Her er mamma gressenke mens far er på sjøen, og hun var like glad for å få selskap som vi var for å komme oss vekk fra hverdagen. 

Det som er så kjekt med å være på Volda-ferie er at vi får gjort så utrolig mye på kort tid. Vi har bare vært her i to dager, men allerede rukket over så mye at det virker som en uke! 

Mitt hjemmefarga, gammelrosa hår har fått nytt liv med fresh ny hårfarge. 

Hennika har fått seg en ny bestevenn (Hennika+onkel Kimmie=sant) Mammaen er litt sjalu... ;)

I dag har Hennika og jeg gått til sentrum og handlet litt. Vi kjøpte en pakke med plastelina, noe som viste seg å være like gøy for de store ungene som den lille! 

Vi kjøpte også en ny utedress til Hennika i den fine Skogstad-butikken som er her. Siden hun allerede har en dyr Didriksen-dress i barnehagen var planen i utgangspunktet å finne en billig dress som hun kunne bruke når den andre var til vask. Hun fikk på seg en rosa en, som hun insisterte på at passet (det gjorde den IKKE!). Hun var sterkt uenig i at hun måtte ta den av seg, og jeg endte opp med å løpe etter henne som en tulling gjennom butikken mens hun skrattet og lo (det gjorde forsåvidt han som jobbet der og). I desperasjon trev jeg den første og beste dressen jeg så, og foreslo at hun prøvde den i stedet. Hun var straks hakket mer medgjørlig, tok den på seg og var solgt. Det var i midlertid ikke jeg da jeg kastet blikket på prislappen. Og så var det på'an igjen. Rundt og rundt i butikken, mens den ene lo hysterisk og den andre var knallrød og våt av svette. Og ekspeditøren heiet entusiastisk på mini, som ålet seg rundt mellom stativer med klær og frydet seg. Enden på visa var at dressen var så skitten at vi måtte kjøpe den, og Hennika spankulerte triumferende ut av butikken iført en superteknisk vanntett, ullfôret vinterdress til godt over tusenlappen. 1-0 til småen! 

(Her har hun hjulpet mommo ålage muffins)

Når småen får bestemme

Mange barn opplever det som ganske frustrerende når foreldre tar avgjørelser for dem. At far har tatt leverpostei på skiva i matboksen, og man egentlig hadde lyst på brunost. At mor sier at man skal ta på den røde buksa når man egentlig ville ha den grønne. Og så kaller de det "trass" når man egentlig bare ville vise at man kan velge selv. 

Behovet for å kunne kontrollere omgivelsene og det som påvirker ens eget liv er veldig grunnleggende, og det er fort gjort å glemme hvordan det var å være et lite barn, som fikk beslutninger som ikke var ens egne tredd nedover ørene. 

Som en liten påminnelse om dette har jeg, etter inspirasjon fra en artikkel jeg las, bestemt meg for å la Hennika velge klær for meg i en uke. Jeg har ikke lov å påvirke henne på noen måte, nå er det min tur til å bli herset med ;) 

Dag 1 

Her har hun gått for et lag-på-lag-antrekk, som, til min lettelse, ikke var altfor ekstremt. Som en ekstra bonus gav hun meg også nok klær til at jeg slapp å fryse.

Dag 2

"Er du SIKKER på at eg må ha hatten på meg??" Joda. Og gullgenser måtte eg i alle fall ha. I dag har hun fått gå løs på klesskapet til mommo, siden det eg hadde pakket med meg til Volda tydeligvis var hakket for kjedelig etter hennes smak. Men sokker får eg visst ikkje lov å ta på...

Dag 3:

Det har vært med en liten spenning i magen at jeg sitter der og lurer på hva hun har tenkt å finne på hver morgen, men i dag ble jeg faktisk litt skuffet... Jeans og svart overdel...? Jaja, det enkle er ofte det beste.

Dag 4

I dag tok hun jammen igjen for manglende kreativitet i går! Småen insisterte på at jeg måtte ha piratbukse og kjole, og så toppet hun det hele med et skjørt. Jeg måtte selvsagt ha rosa jakke, siden rosa (i følge Hennika) er VERDENS fineste farge! Sokker får jeg fremdeles ikke lov å bruke, og jeg begynner å angre på at jeg ikke ventet noen måneder med dette prosjektet...

Kvardagsløgner

Eg er verdensmester i sjølvbedrag, og lyg så eg trur det sjølv. Her har du eit aldri så lite knippe kvardagsløgner.

1. "I morgon skal eg legge meg tidlig." 

Hah! Omtrent like overtydande som

2. "I morgon skal eg byrje å trene."

....eller

3. "Dersom eg slappar av på sofaen i joggebukse og trenings-BH ser eg sprek ut."

Ein annan gjengangar er

4. "Armhevingar er digg."

Det er det IKKJE. Armhevingar er ei slitsam og smertefull onde.

5. "Alle mine vener og bekjente er veldig interessert i kva eg gjer akkurat no, og spesielt i kva eg et til middag i dag."

Nei. Eg gjentek; NEI. Dei bileta eg deler på snapchat, facebook og instagram er for det aller meste kun interessante for meg sjølv, og ingen andre. Ingen i verden finn skiva mi med brunost eller koppen med kakao det minste fascinerande. Heller ikkje at eg har nytt sengetøy på senga mi.

6. "Dersom eg stryk sengetøyet vil det sjå mykje finare ut, og vere meir behagelig i ligge i."

Haha! På ingen måte. Innan du har fått måka dyna inn i trekket og endelig kan legge deg, er dynetrekket nøyaktig like krøllete som det var før du brukte en time på å stryke det. Einaste forskjellen er at du no kan skilte med slitne armar og støl rygg. 

Og så til den ultimate kvardagsløgnen. Eg tykkjer jo at min datter er det mest fantastiske skapningen som nokon sinne har blitt til på denne jorda, og alt ho seier og gjer er... Fantastisk.

7. "Så då må vel alle andre óg gjer det?" 

Njæææ.... Alle er vel kanskje ikkje kjempeglade over å måtte høre på meg greie ut om dotrening, våkennetter og melketenner i det lange og breie. 

Det var berre eit fåtal av kvardagsløgner, det er fleire der dei kjem frå! 

Dagens outfit

Et bilde sier mer enn tusen ord! Hoho...

Det slitne ansiktet kalles forresten "fredagstrynet." Kommer sterkere tilbake i morgen.

Fjols til fjells

I går og i natt har orkanen "Nina" herjet i hele landet, og aller verst var det her i Hordaland. 

At metereologene hadde meldt den verste stormen på 20 år var likevel rett og slett helt borte fra hodet mitt da eg stod opo i går morges, og insisterte på at vi måtte dra til Kvamsskogen for å stå på ski... (!) Kva vi tenkte med veit eg rett og slett ikkje, da vi pakka bilen og la i veg mot snø og skiføre. På vegen oppover merket vi at det begyndte å blåse opp, og da vi nådde toppen og gikk ut av bilen, gikk det opp for oss hva vi hadde begitt oss ut på! Vinden blåste oss overende, og haglet pisket i ansiktet som tusen iskalde nåler. Innimellom vindkastene fikk vi lekt litt i snøen og prøvd ut akebrettet til Hennika, men det tok ikkje lange stunden før vi måtte gi tapt for naturkreftene og melde retrett. Snakker om fjols til fjells!! 

I byen hadde stormen begyndt å ta seg opp, og da vi kjørte hjemover lå trær veltet over vegen. Vi holdt oss inne resten av dagen, og mens vinden ulte og bråket utenfor, baket vi italiensk pizza og sjokoladestjerne-brød inne!

Nytt begrep..?

Hennika oppdaga at faren hadde eit hol i T-skjorta si, og utbryt: "pappa, du har gulrot-hull!!" Kor DET begrepet kom frå aner eg ikkje, men ho sprang til kjøleskapet og fann ei gulrot for å tette holet. Det var ein iskald opplevelse, skal ein tolke hyla til faren. 

Discotryne

Denne kremen lover å gi ansiktet ny "glød." GLØD?? Really?! Prøv "(...) i tillegg til at den gir ansiktet et tykt lag av skinnende glitter." Ansiktet mitt ser ut som ei discokule. Men kanskje det er ein del av den "anti-aldrende, hippe ungdomslooken" som denne mirakelkremen lover meg.

Nyttårsforsett og andre trivielle greier

I løpet av denne advents- og romjulstida har eg konsumert så mykje sukker at eg er overtyda om at det er helseskadeleg. Eg trur faktisk at heile meg er sukkerglasert på innsida! Eg brukar ikkje å komme med nyttårsforsett, då dei stort sett er tomme løfter uansett, men av hensyn til mi eiga helse må eg likevel love meg sjølv at 2015 skal bli eit år med mindre sukker og meir mosjon! Min søte PT sendte meg melding rett før jul for å sjekke om eg framleis var i live - då eg ikkje hadde gitt lyd frå meg i heile desember måned - så i januar skal ho jammen få noko å bryne seg på! 

I dag bestemte eg meg for å ta til på ny frisk og gå opp på Breisteinfjellet for å lufte hovudet. Eg dressa meg opp i Kari Traa-superundertøyet og Bergans-buksa som eg fekk til jul, og følte meg supersporty. Eg tok småen på skuldrane, og la i veg ut i skogen. 

Men la deg ikkje lure. Omtrent fem minutter inn i skogen innsåg eg at hagl, 30 cm med vatn på stien og 13 kilopå skuldrane muligens var ein i overkant "heavy start" to dager etter pinnekjøt, julekaker og anna julegodt. Eg måtte gi tapt, og i staden gikk vi på tur til Trollhytta med naboungane og drakk kakao. Etterpå gjekk vi på oppdagingsferd i skogen kring huset vårt, og oppdaga at berre 10 meter unna tomta vår ligg eit tilsynelatande forlatt hus, men kor vi såg både nye verktøy på veggen og nye sjøstøvlar utanfor døra. Veldig mystisk, spesielt sidan den einaste stien frå huset leda rett inn i hagen vår. 

Etter turen drog vi på shopping, og kom heim med to nye singleter til meg ogen veldig rosa dukkevogn til prinsesse Alt-Må-Ver-Rosa. Gjett kven som var mest nøgd med handelen. 

Elles har eg laga (verdens beste!) lasagne, vaska huset og så FORSØKTE vi å sjå "The Great Gatsby." Snork. Vi skrudde den av halvvegs, og såg heller "The Wolf of Wall Street." Veldig bra film, men den skulle og vise seg å ver ueeeeeendelig lang. No er den endelig ferdig, og eg finn senga fortare enn du klarer å sei "kebabsjappe." God natt. 

Takk for det gamle

Brått var nok eit år omme, og reine, ubrukte ark ventar. 2014 var eit veldig fint år, så eg vonar med heile meg at det nye året kan måle seg! 

2014 går inn i historia som eit godvêrsår, ja, faktisk det varmaste året på lange tider. Sommaren starta allereide i mars, og vi gjekk flotte fjellturar og sov i telt i skogen. Vi naut lange, late dagar hjå svigers på hytta, og kjørte på turar med båten deira. 

Denne sommaren drog vi på ekte familieferie til Dyreparken i Kristiansand og vidare til Sverige. Vi var óg i Spania med mine foreldre, og så var eg på festival med vener. 

Dette var året då vi oppdaga at Hennika var meir enn klar for å ta til i barnehage, og eg endeleg fekk arbeid i skule. Audun, på si side, sa opp sine årelange jobb som heismontør, og tok til på eit nytt og spennande kapittel som sjølvstendig næringsdrivande.

Til og med jula, som starta så turbulent, endte med julefeiring i Volda, snødekte vegar og nyttårsfeiring hjå svigerfamilien Iversen. 

No er det nye året ringa inn, alle julekakene ete opp (ooops... Tar på meg skulda for det!) og Hennika og Besto rydder vekk julepynten medan faren raserar stua med eit kjempeirriterande, fjernstyrt helikopter. Så då gjenstår det berre for meg å takke for det gamle, og ynskje eit nytt og spennande 2015 velkomen med opne armar!

Heim til jul

I år hadde vi store planer om å vere skikkelig voksne og lage jul sjølv heime i huset i skogen. Då eg skjønte at far skulle vere i nordsjøen i jula vart det likevel til at planane blei endra, og eg og Hennika skulle ta turen til Volda for å holde mor med selskap. Eg må innrømme at eg var litt letta; pinnekjøttlaging og juletrepynting er ikkje mine sterkaste sider! 

Så da skulane tok ferie 19. desember pakka eg klede, gaver og alt anna vi måtte trenge i bilen, og var klar for avreise neste dag. 

 

No er det jo slik at ting som regel ikkje blir heilt slik du har planlagt, og dette blei intet unntak. Hennika våkna med 40 i feber, og var kjempedårlig. Eg pleia og venta på bedring, men ho var og blei sjuk og svak. 

Til slutt oppsøkte eg lege, og ho vart innlagt på barneklinikken på Haukeland med streptokokker i halsen og CRP på 197. Der fekk ho antibiotika, og utrulig nok såg vi bedring etter få timer. 

Dagen etter, på lillejulaften, vart ho utskriven, og på julaften kunne vi endelig ta bilen fatt og kjøre til Volda! 

Eg må innrømme at klumpen i halsen var ganske stor da vi kjørte av ferga i Volda sentrum 

rett før julematen var sett på bordet. 

Så da blei det jul likevel! Vi har kosa oss veldig, med tonnevis av julegaver, mange familieselskap og altfor mykje god mat :) 

Vi fikk til og med besøk av julenissen, som for anledningen hadde pyntet seg med mascara. 

Dette blei virkelig ei GOD JUL!

Ver deg sjølv!

Eit nytt år står for døra, og det er dags for å gjere ting på ein ny måte. Eller eventuelt å gå tilbake på gamle avgjersler. Eg forkastar herved bokmål og melder at nynorsken herskar.

Det var ein gong då eg tenkte at det var lettare å virke urban og vittig dersom ein skreiv på bokmål, men no kjenner eg at eg ikkje bryr meg noko særlig om å vere korkje urban eller vittig lengre. Skulle eg, som er tørrare enn eit julenek, liksom vere morosam? Tanken i seg sjølv er jo eigentleg litt vittig. Eg kan jo ta luven frå den artigaste svenskevits.

Eg skulle nesten til å seie at eg skulle "vere meg sjølv." Er ikkje det eit litt rart uttrykk? Eg stussar slik over håpefulle "IDOL"-deltakarar som troppar opp på audition med ambisjon om å vinne ved å "vere seg sjølv." Eg trudde at ein var "seg sjølv" i ein eller annan form, anten ein vil det eller ikkje. Det er jo ikkje slik at ein endrar personlegdom dersom ein syng Justin Bieber i staden for Janis Joplin, eller om ein skriv på nynorsk eller bokmål. Slik som når eg skriv her, så er eg ein slags virituell, nettbasert utgave av "meg sjølv." Om denne utgaven er betre eller dårlegare enn den som labbar rundt på to bein og til tider luktar litt svette, veit eg ikkje. Eg likar jo ganske godt å labbe rundt på to bein, men eg er ganske nøgd med at den virituelle utgava av meg i alle fall slepp å plagast med kviseutbrot, svette armholer og bad hair day.

Det er forresten ein ting. Då eg var tenåring var eg aldri plaga med urein hud og kviser. Men NO, i voksen alder, ser ansiktet mitt ut som en daggammal pizza grandiosa med ekstra paprika. Kva har skjedd? Eg må innrømme at flink-pike-livsstilen med trening og lavkarbo har blitt bytta ut med julekaker, sjokolade og sofasliting. Likevel gikk eg, full av optimisme, til apoteket og bad om en mirakelkur. Eg vart tilbydd "clear start," eit renseprogram meint for tenåringar med svette armholer og pizzatryne. "PERFEKT!" tenkte eg.

Eg tok til på eit omfattande skrubbe- og rense-prosjekt, men enden på visa var at det kjentes som huda var tre nummer for liten for ansiktet mitt, og alt eg fikk igjen for innsatsen var tørr hud og like mange kviser. Takk.

Difor svergar eg altså til denne virituelle, kviselause varianten av meg sjølv når det knip som verst. Og akkurat no trykker nok skoen litt ekstra, her eg sitt med nugattiskive i magen, kviser i ansiktet og dårlig ånde. Føler meg ikkje akkurat som ei prinsesse, men igjen - kven gjer vel eigentlig det?

Meaning of life

Sitat Hennika (2): "Eg elsker dag, mamma. Du er bestevennen min."

Man slutter gjerne å lure på meningen med livet når man får sånne fraser levert. 

Førjuls-julefeiring

Denne julen må min kjære far finne seg i å tilbringe på sjøen, så derfor var Hennika og jeg en liten tur til Volda denne helgen for litt førjulskos. 

Volda er jo som kjent verdens navle, og selv om det er en kjempedigressjon så må jeg bare vise dere FØRSTESIDEOPPSLAGET i lokalavisen da jeg ankom hjembygden min:

Er det rart at jeg syns at Bergen er en skummel by???

Men nok om det. 

Denne helgen har det vært all about the christmas spirit. Juletre, pakkebonanza og julefilmer på TV. Det eneste som manglet var Sølvguttene, og det var nå egentlig like greit. 

Juletre og pakker

Lekker borddekking (mors fortjeneste, og jeg hadde overhode ingenting med det å gjøre! Det ville sett langt mer katastrofalt ut!!)

Pinnekjøtt! Første "julen" jeg spiser pinnekjøtt på årevis. God smak og umulig å tygge, AKKURAT sånn jeg husker det. 

Nå er vi tilbake i Bergen og hverdagen, men det er bare 10 dager til vi hiver oss i bilen og reiser tilbake for EKTE julefeiring. Ikkemeg i mot å feire jul mange ganger, jeg er et skikkelig juletroll! 

Hektisk morgen

Noen morgener er mer hektiske enn andre, og i tillegg er jeg ekspert i å stresse opp både meg selv og andre. I dag tidlig skulle jeg og Hennika ut døren til klokken var 7, mens Audun skulle sitte på hjemmekontoret og jobbe. Jakker og gensere føyk veggimellom, og Hennika og Audun løp rundt meg som forvirra mus mens jeg forsøkte å kle på meg selv, ordne matboks og finne klær til Hennika - samtidig. Audun fikk overlevert det ene klesplagget etter det andre; "ta på genser," "ta på votter," og han gjorde blindt som han fikk beskjed om. Endelig var vi klare til å gå, og jeg bad småen om å gå ned til bilen.  Hennika stabbet seg ut døren og ned trappen. "Eg trenger isje sko eg," hører jeg ute i regnværet.

Klapp på skulderen

Noen ganger må det være lov å gi seg selv en real klapp på skulderen. I en hverdag preget av jantelov og utilstrekkelighet er det så innmari deilig de dagene ting bare FUNKER! 

Denne uken har jeg jobbet som en helt. Det hele startet på mandag, da jeg innså at 1. desember bare var en uke unna, og jeg ikke hadde gjort NOEN forberedelser for klassen til desember! Plutselig måtte julekalender planlegges, sanghefter trykkes opp, foreldrefest organiseres, og hummer og kanari. Og på toppen av det hele skulle jeg ordne med innkalling til foreldresamtaler, noe som i seg selv er en ganske stor og skremmende oppgave for en skarve uerfaren vikarlærer. 

Livet gikk med andre ord fra å være litt humpete, til å bli mildt sagt stressende. Det var ikke få ganger at jeg følte at jeg har gapt over litt mer enn jeg klarer å svelge, der jeg satt på kontoret mutters alene lenge etter arbeidstid og ønsket at jeg kunne være hjemme og leke med Hennika og lese eventyr før leggetid.

Og så kom dagen. I dag måtte alt være klart. 

Klokken 08:30 i dag tidlig troppet jeg opp på klasserommet med lekseplaner, julesanghefter med laminerte ark, foreldremøteinnkallinger og en boks full av pepperkakehjerter som Hennika hjalp meg å bake kvelden før. Elevene pyntet hjertene med melis og seigemenn, og vi laget pepperkakekalender, ryddet klasserommet og pyntet til jul, og sang hver bidige sang i juleheftet. 

Innen klokken var 2 hadde jeg hentet Hennika i barnehagen og handlet inn til middag. Så ble det både middagslaging og pynting av våre egne pepperkakehjerter, samt sårt etterlengtet lesestund. 

Etter at småen var i seng har jeg vasket hus, slik at alt er klart til Hennika og jeg skal pynte til jul i morgen.

For første gang på lenge føler jeg at jeg både er en flink lærer, og - viktigst av alt - en god mor! Så i dag gir jeg meg selv en ordentlig klapp på skulderen (og kanskje til og med en liten applaus). Nå gleder jeg meg til en lang og rolig helg med mine to favorittmennesker i hele verden.

 

Ønskeliste

Nå tenkte jeg egentlig at jeg skulle skrive en liste over ting jeg ønsker meg til jul, men siden jeg kun ønsker meg body butter, rynkekrem og en bok, føler jeg at det blir en litt uinspirert liste.

Derfor tenkte jeg å heller skrive en liste over ting som (jeg syns at) Hennika ønsker seg!

♥ Vennebyen- effekter 

♥ Trommesett
♥ Leketelt
♥ Gulvteppe til soverommet
♥ Ski (???!!!)
♥ CD-spiller og lydbøker

♥ Drømmehagen-effekter

♥ Ukulele (JEPP!)

♥ Nettbrett (ungdommen nå til dags......)