På tur i V70

Ja, vi er fremdeles i Volda. Og det er fremdeles veldig trivelig, men jeg begynner å få litt hjemlengsel etterhvert. Hennika, på sin side, har blitt sånn dullet med de siste ukene at jeg tror at hun helst bare vil bli værende (det får hun ikke). 

I dag reiste pappa avgårde for å tilbringe en måned på båt i utlandet, og mamma skulle jobbe sent, så jeg og Hennika hadde dagen for oss selv. Vi lånte pappa sin 17 år gamle Volvo V70, som han selv påstår "går som en klokke."

I beg to differ. 

Vi kjørte til Fosnavågen for å besøke Stine (min søster) på jobb. For å komme dit må man kjøre gjennom en undersjøisk tunnel som går 287 meter under havoverflaten. Altså, en BRATT tunnel. 

Veien ned gikk greit nok, der fikk vi litt hjelp av naturkreftene. Men veien opp var værre. Jeg oppdaget at man ikke blir spesielt populær blant øvrige bilister når man kjører 50 i 80-sonen. Da speedometernåla endelig klarte å karre seg opp til 80-tallet, skiftet fartsgrensen til 60. 

Men ødelagte klokker viser jo også riktig to ganger i døgnet...