Å komme tilbake

Illustrasjonsfoto: Mamma som har pyntet seg til jul

Etter mange år som borteboer er det bestandig litt merkelig å komme tilbake til Volda. Det er spennende å se hvem som har flyttet bort, hvem som har kommet tilbake, og hvem som aldri har forlatt stedet - og mest sannsynlig heller aldri kommer til å gjøre det.

Jeg merker at det er lett å bli etnosentrisk, når alt er så fjernt fra det man har blitt vant med. Tidligere klassekamerater som fremdeles bor i Volda og har fast stilling hos den lokale matvareforretningen, venner som har bestemt seg for at utdanning er et unødvendig onde, eller gamle bekjente som ennå bor hjemme hos sine foreldre, og ikke ser ut til å ha noen større planer om å forandre på det med det første. "Sminkeforretninger" som også selger vesker, smykker, sko og alt annet man kunne komme til å måtte trenge i løpet av den neste uken, kafè som også er pub, men som likevel stenger klokken 20:00, eller kafè som også selger klær. Og det pittelille utestedet "Det Grønne Tre" som har stått der siden tidenes morgen, og hvor den lokale bygdetrubaduren sitter bak et slitt keyboard og forsøker å gå selveste Pavarotti en høy gang, mens bygdekoner med langt, helbleiket hår svinger seg på "vegg til vegg"-teppet mellom de små bordene.

Men det jeg har savnet aller mest i byen, er fellesskapsfølelsen som man får her. Støtt og stadig ringer venner og bekjente på døren, enten det er for å fortelle om sin siste bragd på jaktfronten, invitere far over til nabohuset på akevitt eller for å utveksle oppskrifter. Her om dagen kom nabojenta inn og gav meg en pakke "love hearts" før hun måtte løpe for å rekke en avtale; rett og slett fordi hun har hørt at de hjelper mot sure oppstøt under graviditeten. Og så kommer bestemoren hennes og sier at hun vil strikke babyklær for meg, og lurer på om jeg kan kjøre henne til nabobygden. Selvfølgelig kan jeg det.