Virkeligheten kaller

Sommeren nærmer seg med stormskritt, sydenferien er bestilt, og Hennika har fått barnehageplass. Plutselig innser jeg at jeg om kun tre måneder bør ha fått meg en jobb, med mindre jeg har lyst til å ende opp som de gale damene i "Real Housewives of New Jersey" (et TV-program som man mest sannsynlig kun har kjennskap til dersom man er husmor med dårlig smak i dagtid-TV. Hei).

Selv om man ofte sier at man skal "finne seg" en jobb, er det dessverre ikke helt sånn det fungerer. De ledige stillingene ligger der de, så det er ingen grunn til å lete så nøye. Man registrerer seg som arbeidssøker på NAV, og skriver søknader fulle av banaliteter og klisjéer som at "jeg er pliktoppfyllende" og "svært motivert for jobben." For ikke å glemme "positiv." Man kan aldri få nok av "positiv." Deretter sender man søknadene til en drøss av folk som man håper vil bli ens fremtidige arbeidsgiver, vel vitende om at vedkommende vil sitere søknaden din i sin småvittige tale på julebordet. 

I stillingsutlysningene ber omtrent samtlige om at søkeren skal ha relevant erfaring for jobben. Er dette noe nytt de har begynt med? For hvis ikke skjønner jeg ikke hvordan NOEN nyutdannede har klart å få seg jobb i første omgang. Man må jo bare krysse fingrene for at øvrige søkere er enda mer underkvalifisert enn en selv. 

Vi får se hva sommeren bringer, kanskje en eller annen våger å ta sjansen på å ansette en nyutdannet lærer. Jeg lover at det jeg mangler i erfaring tar jeg igjen i engasjement (en annen original frase fra søknaden).