Hadde lova meg sjølv å ikkje dele dette, men....

Ok. Her er fortellinga om en vanlig laurdagskveld i Bergen by.
(Pinlig pinlig pinlig. Men kan ikkje BERRE publisere solskinnshistorier heller!)

Sidan eg skulle opp klokka 6 morgonen etter, hadde eg absolutt null planer om å gå ut. Men når fine mennesker spør eit stk svakt menneske om å bli med og ta "ein øl" så går det som det gjekk. Vi stakk på cafè spesial (beste etestaden in town! billig-billig-billig) og kosa oss. Og så stakk vi til et menneske som eg aldri har møtt før, men som egentlig var litt hyggelig. Joda, flott det. Lot oss snylte øl, god musikksmak og snakka sunnmørsdialekt, blir knappast betre enn det.

Langt over due fann eg ut at eg kanskje burde stikke heim, sidan eg skulle opp smertefullt tidleg.

Eg stresser for å nå en buss som eg ikkje veit når går, oppdager at eg er tom for penger, og legg ut på vandring heim. Aleine, i et haglevær fra helvete.

Men gå heim aleine? I Bergen? Midt på natta?
Hvis eg skal bli drept eller rana, vil eg i allefall ha vitne.
Så eg ringer min gamle (ok, unge da!) mor. - fri familie, goo!
Tross alt 5,3 km heim (sjekka det på google maps!), og ensomt-ensomt-ensomt.

På veien oppover må eg plutselig veldig på do, så eg leiter meg fram til eit akkurat passe mørkt smug.

Dette "smuget" viser seg å være en trappeoppgang til et hus, og akkurat idet eg er ferdig å tisse, kjem ein mann ut på trappa. Eg blir dødsstressa, hiver fra meg telefonen (ja, eg snakka fremdeles med mamma...!) som fell i mange mange bitar, prøver å røske med meg delane og spring fort som F.....

Men så, vel tilbake i sivilisasjonen, oppdager eg at, hey, dekselet er vekk! Om eg går tilbake og leiter? ER DU SPRØ?!?! (Eg var sjølvsagt OVERBEVIST om at mannen kom springande etter meg for å hevne trappa si)

Det var forteljinga om korleis eg mista dekselet mitt.
Hvis du har funne eit deksel av typen nokia n95, er det ikkje mitt.