Barnehagestart, dag 2

Slapp av, jeg har ikke tenkt å ta til på en daglig rapport fra Hennikas barnehageliv. "Trettifemte dag i barnehagen. Hennika har rutsjet og klatret. I dag også." Men da jeg ringte barnehagen for å be om at hun fikk begynne tidligere for å få en myk start, innså jeg tydeligvis ikke at det var JEG som trengte en myk start! Herregud, jeg klamrer meg til henne som om det skulle stå om liv, og begynner oppriktig å vurdere å søke jobb i denne barnehagen. På hennes avdeling. 

Neida, jeg skal ikke det. Enn hvor mye det frister, skjønner jeg jo at hun har godt av å tilbringe litt tid uten den overbeskyttende, masete morra si. 

Andre dagen i tilvenningsfasen er det meningen at man skal dra fra barnehagen og være borte en liten stund. Da barnehagepedagogen sa dette, fikk jeg en overveldende trang til å hive Hennika over skulderen og løpe hylende derifra. På tross av at jeg selv innbiller meg at jeg har et rimelig bra pokerfjes, må panikken ha stått skrevet i ansiktet mitt, for plutselig stod det plutselig tre pedagoger rundt meg og forsøkte å overbevise meg om at de var fullstendig kompetente mennesker. Hennika hang rundt halsen min og hulket "mamma ikke gå" mens tårene trillet, og jeg fikk egentlig litt lyst til å grine en skvett jeg og.

Etter mye om og men gikk jeg likevel med på forslaget om å "gå meg en tur," til ville protester fra min lille datter. Jeg gikk like utenfor porten sånn at jeg kunne høre om hun ropte etter meg, satte meg ned på fortauskanten og stirret på klokka. Etter hele tyve minutter gikk jeg inn igjen, og oppdaget (med en merkelig blanding av skuffelse og lettelse) at hun satt og koset seg sammen med noen andre barn, og hun kunne stolt meddele at hun både hadde rutsjet og disset i mitt fravær. 

Jeg innser at Hennika mest sannsynlig er mer klar for barnehagestart enn jeg noen sinne kommer til å bli...