All the small things

Her i huset har "NEEI!!!" og "vil ikke!" blitt det nye mantra, i det at småen på to år og litt til har oppdaget at hun gjerne vil bestemme litt, og aller helst ALT, selv! Ber jeg henne om én ting, gjør hun stort sett det stikk motsatte, og tar vi avgjørelser som angår henne uten at hun blir konsultert, bryter helvete løs. Det er virkelig ingenting som heter "småting" lenger; neida! Her kan en feil farget kopp eller en håndduk uten hette være nok til å utløse et raserianfall. 

Likevel nekter jeg å godta at vi skal kalle det "trassalder." I så tilfelle ville jo trassalderen vare til barna ble 18. Det å forlange at man får være med og foreta de store og små valgene som omhandler ens eget liv er jo tross alt ganske grunnleggende for det å bygge identitet og selvfølelse. Jeg er veldig bevisst på at måten småen blir møtt på i denne prosessen er ekstremt viktig for hennes selvfølelse. Dette betyr selvsagt ikke at jeg nikker og "ja"er til alle hennes krav og behov, men at jeg behandler henne som et logisk og tenkende menneske. Å bli forklart hva som skal skje en stund i forveien, og å få logiske forklaringer på hvorfor vi for eksempel ikke kan gå morgenturen i morgenkåpe og sjøstøvler (som hun, veldig så insisterende, forlangte i dag tidlig) har spart oss for mang en konfrontasjon. Har jeg nå likevel, mot bedre viten, foretatt et valg over hodet hennes, viker jeg aldri, med mindre det er en veldig, veldig god grunn til det! Vil hun ikke spise fra den blå skålen fordi hun heller ville spise av den grønne, inngår vi en avtale om at hun får lov å velge skål til neste måltid. 

Denne formen for kompromiss godtar hun stort sett - det var tross alt egentlig ikke skålen som var problemet, men at hun ikke følte at jeg anerkjente at hun hadde en egen vilje. 

Det eneste problemet med denne brennende viljestyrken er at en toåring ikke bestandig er utrustet med erfaringsbakgrunnen som trengs for å foreta overveide valg. Ta gårsdagen for eksempel. Jeg tok med meg småen ut i skogen for å gå en tur, og etter en stund kom vi til en liten bekk. I stedet for å spørre om jeg kunne løfte henne over bekken, slik hun ville foretrukket, løftet jeg henne bare over, og da hun protesterte forklarte jeg at jeg løftet henne så hun ikke skulle bli våt. 

Som en veldig overtydelig demonstrasjon på sin nyoppdagete selvstendighet sendte hun meg et blikk som lyste av stahet, før hun snudde seg rundt og la seg rett ned i bekken. Etter ansiktsuttrykket hennes å dømme de påfølgende sekundene er jeg rimelig sikker på at hun ikke kommer til å prøve seg på det samme stuntet igjen, og selv om hun endte opp med å bli klissvåt fikk hun seg en liten erfaring: noen ganger er det kanskje ikke så dumt å høre på mamma. 

Det betyr ikke nødvendigvis at hun KOMMER til å høre på meg, og jeg vet også at vi kommer til å ha mange uenigheter i årene som kommer, men det tror jeg er utrolig sunt. Ingenting gjør meg mer stolt enn å se min datter vokse opp og bli en sterk og selvstendig ung dame. Selv om det er slitsomt å forholde seg til en sta toåring som ikke alltid vet sitt eget beste, ser jeg hver eneste kamp som et steg på veien mot god selvfølelse og troen på egne evner til å foreta kloke, veloverveide valg, og det eneste jeg kan gjøre er å forsøke å lede henne i riktig retning.