Fjols til fjells

Her har vi nådd "Aksla," det eneste stedet
på veien opp hvor det var flatt nok til at jeg
kunne ta av meg meisen og puste litt.
Utsikt over Volda i bakgrunnen.

Vi har fått låne oss en meis nå mens vi er i Volda, og her om dagen var jeg og mini "hjemme" alene så jeg bestemte meg for at vi trengte en luftetur. Først skulle vi bare en kjapp tur opp til Karlsethola (ca. 15 min å gå). Da vi kom opp dit så jeg et skilt med pil opp og "Rotsethornet 1 km," og tenkte at 1 km er jo ikke så langt... På flat bakke, ja! Jeg hadde ikke gått der siden jeg var 9-10 år gammel, så hvordan stien var husket jeg egentlig ikke.

En halvtime - og en god del klatring - senere, innså jeg at jeg hadde tatt meg vann over hodet, og vurderte sterkt å snu og gå ned igjen. Deretter fikk jeg litt panikk da jeg innså at det faktisk var farligere å gå ned igjen med meis, enn å fortsette fremover! Det eneste jeg kunne gjøre var å nå toppen, for så å komme meg ned igjen på baksiden av fjellet. Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg aldri i mitt liv har vært så sliten(verken fysisk eller psykisk) som jeg var da vi endelig nådde toppen! Tauklatring og glatte fjellberg med minimalt fotfeste er VIRKELIG ikke noe sted å gå med meis. 

Det sies at alle "ekte voldinger" må ha vært på toppen av Rotsethornet minst én gang i livet, så nå har Hennika fått ilddåpen sin og blitt "ekte volding" (om enn også halvt bergenser).

Endelig kunne vi begi oss ut på den 3,4 km lange turen langs ryggen på baksiden av fjellet. Beina var som gelé og alle muskler verket etter den strabasiøse oppturen, så jeg ringte mamma og bad henne om å hente oss med bil der hvor stien kommer ned. 

En veldig fin tur, men å gå med meis anbefales absolutt ikke! Tilbakemeldingene etter turen har for det meste vært hoderystinger og "galskap...."  og jeg må si at jeg skjønner hvorfor.

Sliten meg og fornøyd
Hennika (som har blitt
lovet is) på vei ned mot
Vassbotnen.