Hjelp, jeg reiser alene

Da var vår tid i Volda over for denne gang. Siden flyet til Audun ble kansellert og han i all hast måtte kjøre hjem med bilen for to helger siden, ble det til at jeg og Hennika skulle ta fly. 

Ettersom at planen i utgangspunktet var å kjøre bilen hjem, hadde vi ikke tenkt så mye på å moderere bagasjemengden, og mye av Audun sin bagasje stod også igjen. Men så skulle vi plutselig fly, da...

Det tok sin tid å få sjekket oss inn, for å si det sånn... 

I det flyet ankom flyplassen og alle koffertene ble lesset ombord, oppdaget jeg at Hennika var klissvåt gjennom bleien. Vi løp inn på toalettet og fikk byttet bleien, før jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ta med klesskift i håndbagasjen. Siden hun ikke kunne sitte på flyet i bare bleien, fikk utebuksen hennes duge. Mens jeg stresset og strevde med å få den på, merket jeg at alle de andre passasjerene hadde stilt seg i kø for å gå ombord på flyet. Og der stod vi, halvveis påkledte og med all bagasjen strødd utover. 

"Vi er nå klare for ombordstiging, og vi gjør oppmerksom på at barn går ombord først," lød det over høytaleren. 

Det var kun ett barn som skulle være med på flyet; Hennika. Jeg kunne føle alles øyne i nakken, der jeg, sprutrød, stod på kne og prøvde å få pakket sammen alle tingene våre. Hennika, på sin side, tok det hele med knusende ro, tok med seg billettene våre, gikk fremst i køen og fikk sjekket oss inn. Bra at noen tar ansvar... 

Etter en kort flytur ankom vi Flesland, hvor foreldrene til Audun møtte oss. De hadde med seg bilen vår, og da vi skulle skille lag, tok de like så godt Hennika med seg hjem til seg. Og det var nok like greit, jeg har litt av en utpakkingsjobb foran meg nå!