Welcome to Bergen!

Parken over Brann Stadion, hvor jeg
bodde de to første årene i Bergen.
Merker at jeg savner å bo der oppe,
herlig sted.. (minus narkisene)

 Å komme til Bergen etter 19 år i Volda kan nok sies å være en noe spesiell opplevelse. Min første tanke var STORT! Mamma fikk etterhvert god kjennskap til google maps, da jeg måtte ringe henne hver gang jeg gikk meg vill, sånn at hun kunne guide meg dit jeg skulle.. (Nå går det bra da.. Jeg har fått mobiltelefon med GPS! :D)

Jeg har aldri sittet med inntrykket av at det regner så voldsomt mye i Bergen som mytene skal ha det til, men det har kanskje noe med at det regner like mye i Volda. Det jeg derimot fort fikk erfare var det PLUTSELIGE bergensregnet! Når det bruser i tretoppene hjemme er det som regel bare en vind, mens i Bergen kan du med nesten hundre prosent sikkerhet vite at det kommer til å falle giga-regndråper om nøyaktig ett og et halvt sekund!

Lille lungegårdsvannet, midt i hjertet
av Bergen. 

Det som imponerte meg aller mest da jeg først kom til byen er kanskje det jeg fremdeles verdsetter mest: byen sover ALDRI. Om du går gjennom gatene i Volda en natt midt i uken er det nesten sånn at du venter på høyballene som blåser over veien. I Bergen er det folk, liv, lyder og musikk overalt! JEG ELSKER DET! For ikke å snakke om at man kan gå til byen en søndag og finne boder langs bryggen, åpne butikker og mennesker som sitter ute og pilser og nyter livet. En sommer for ettpar år siden bestemte jeg meg faktisk for at jeg ville være i Bergen hele sommeren, rett og slett fordi jeg hadde alt det man vanligvis oppsøker i utlandet rett rundt hjørnet: rare små menn i boder som selger alt mellom himmel og jord (HAHA, RISTEEN! Remember??), avslappede, snakksalige mennesker som er lett å komme inn på, et fantastisk uteliv, og trange brosteinsbelagte gater med små kafeer hvor man kan slappe av og kose seg. "Storbyen med småbysjarm," var det visst noen som sa, og jeg tror nesten at jeg må gi vedkommende rett.

På "oppdagelsesferd" i Bergens mange
smågater sammen med Silje og Risten:)

Etterhvert som tiden gikk stiftet jeg stadig nye bekjentskaper av bergensk opprinnelse, og jeg kunne kjapt konstantere at disse menneskene var noe for seg selv! Tidligere hadde bergensere vært et merkelig folkeslag som man bare hørte om i media, med langt, fett hår og sanger på en skarrende dialekt som ingen før hadde hørt maken til. Men så var de der, OVERALT!! Seriøst, det VRIMLET av dem! Aldri før hadde jeg møtt mennesker med SÅ mye selvsikkerhet. En ekte bergenser går, snakker og tror at han eier verden. Han mener at Bergen er Norges - ja, kanskje verdens - fineste by, og at alle som ikke snakker bergensdialekt mest sannsynlig bare har en eller annen kromosomfeil. De er faktisk så glad i dialekten sin at de bruker den HELE TIDEN. Jeg har til gode å møte en stillferdig bergenser som ikke liker klangen av sin egen stemme. 

Og jeg må bare få sagt det, først som sist, at bergensere er herlig syke mennesker! Jeg skal ikke bedrive generalisering her, men etter tre år sitter jeg igjen med et inntrykk av at de rett og slett ikke EIER hemninger! Bergenseren er Norges svar på Latin-Amerikaneren, med sin gjennomført ekte væremåte og en direktehet som ikke ligner grisen. Og så brenner de for noe, alle sammen. Du finner nok aldri så lidenskapelige mennesker som du finner i Bergen. Enten det er fotballaget Brann, musikk, mat, eller hva det nå måtte være, så går de inn for det med kropp og sjel.

Jeg syns faktisk litt synd på bergensere, som aldri får oppleve byen sin for aller første gang, det er en fantastisk opplevelse! Og stadig oppdager jeg nye ting, jeg er som en skogmus på oppdagelsesferd i storbyen - det ække kjed'lig! :D (Men du? Eg NEKTER å synge den derre "Vil til Bergen"-sangen..!! ETT sted går grensen!)