Hei Bloggen!

Heisann! Og hoppsann. Og OISANN. Hadde jeg en blogg? Litt gøy å logge inn her og skrive at det nå har gått nesten tre år siden sist (man kan vel offisielt konstantere at dette forholdet har blitt litt tynnslitt). På denne tiden har jeg rukket å.. (hold deg fast) FØDE ET MENNESKE! Og oppdra det (på en måte). Hun biter fremdeles storesøster i kneet, og slår når hun ikke får viljen sin, men hun har også lært seg å snakke og kan si «unnskyld,» så det er jo en begynnelse. Hun sover ikke på natta da. Så det gjør ikke jeg heller. Det er faktisk mulig å bli 10 år eldre på 3 år, her er beviset! 

Og her er minimennesket som har blitt født siden sist jeg logget innpå her. Som du kanskje ser, er hun ikke engang så «mini» lenger, men fremdeles fin størrelse til å bære på armen når vi har dårlig tid. Som er ca alltid, siden jeg og tid er en håpløs match. Jeg greier å miste ferga omtrent 50% av gangene jeg skal bort fra øya, og vi bor faktisk praktisk talt på fergekaia. 

Nå er det bare én skarve planleggingsdag igjen, før denne trøtte sjelen kan ta juleferie! Dessverre ikke ferie fra å bli vekket 00:30 og holdt våken til 04:30 for så å måtte stå opp klokka 6, men ferie er nå fint likevel. Og JUL! Gleder meg nesten like mye over jula som ungene, og over RAMPENISSEN! Dette er et ganske nytt fenomen her i huset, men denne rampenissen har gått inn for oppgaven med liv og lyst! Verken toalettpapir, aluminiumsfolie, bomullsgarn eller tape er trygt for denne rampen etter mørkets frembrudd 👹

Her er forresten planen for kunst & håndverk etter ferien, et eksempel produsert i arbeidstiden i dag ettersom at hjernen min strengt tatt tok ferie på fredag. Fargelære, gradering og geometriske former på 1. og 2. trinn 👌🏻

Jeg og Idun er for tida hjemme alene, med storesøster hos bestemor og papsen i Bergen på jobb, men vi koser oss, vi! I går bakte vi pepperkaker, og Idun nektet å spise middagen eg hadde laget fordi hun sa at kjøttsausen lignet på bæsj. God stemning. 

Øylivet

Hei og hallo! Lenge siden sist. I "gamle dager" fantes det en app som man kunne bruke for å skrive innpå her fra mobilen, noe som gjorde det utrolig enkelt å laste opp bilder. Denne app'en har dessverre opphørt å eksistere, noe som er grunnen til at jeg egentlig ikke gidder å skrive så mye på denne siden.

SÅNN. Nå kan jeg bare krysse fingrene for at Google-sjefene leser dette og tar seg selv i nakken.

Vi har nå bodd på en "øde øy" i 1,5 år, og ting kan vel sies å gå seg litt til. Hennika har begynt i 1. klasse og fått mange nye venner, og snakker ikke lenger like mye om at hun savner Hetlebakken. Det kan vel gjerne også ha en sammenheng med at bestevenninnen/naboen flyttet til Nordfjordeid i sommer, og at det da egentlig ikke er så mye igjen å savne der.

Jeg, for min del, er på "hei" med en god del folk på øya, men som voksne flest har de ikke noe særlig behov for nye venner. Resultatet av dette er at jeg har mange å hilse på, men ikke noen venner å ta en kopp kaffe med eller gå på fjelltur med. Dette er vel gjerne en naturlig konsekvens av å flytte til et nytt sted (som ikke egentlig er helt nytt lenger), men jeg trøster meg med at jeg har mange flotte mennesker å besøke i dette langstrakte landet og at jeg faktisk bør ta meg sammen og reise litt oftere bort fra hjemmets fire trygge vegger.

Ellers er det vel ikke så mye å si. Når sant skal sies har jeg blitt en relativt uinteressant, middelaldrende dame med få interesser. Jeg strikker og hører på lydbok, maler, går på jobb og studerer engelsk på høyskolen i Bergen. Utover det tror jeg det er på tide at jeg begynner å komme meg ut og i aktivitet, men dørstokkmila er utrolig slitsom å overkomme. Det blir gjerne til noen minutter med planken når samvittigheten er som svartest - det vil si når jeg har inntatt en solid dose sjokolade og ender opp med å få kjeft av småen når hun finner papiret i søpla dagen etter - men treningssenteret over veien har jeg fremdeles til gode å se innsiden på. Kanskje jeg burde begynne å skrive en bok? Ikke om dørstokkmila, altså, eller om sjokoladespising. Men kanskje en eller annen fiktiv bok om livet på en øde, subtropisk øy. Det ville i det minste gitt meg en god unnskyldning til å reise ut i verden for å bedrive "feltundersøkelser."

Og apropos feltundersøkelser så har vi kommet til den tiden av året igjen. Selv har jeg sluttet å bli vinterrastløs for mange år siden, men nå har Hennika overtatt for meg. Hvert eneste år rundt januar måned begynner hun å fundere på når vi skal ta oss en sydentur igjen. Det vekker selvsagt en viss reiselyst i meg og, så enden på visa er ofte at vi ender opp med å bestille oss en jentetur. Det skulle egentlig bare mangle, siden far i huset reiser på karibisk guttetur hvert år. Kanskje en spansk påske hadde vært tingen? Hmmm....

All new

It's been a while since my last confession.....

Og altså, hvis du spør meg hva som er nytt; ALT.

Nytt hus. Nytt sted. (Ingen nye bekjentskaper.) Ny barnehage på Hennika, og så ny jobb på meg da.

For JA, FAKTISK, jeg fikk meg jobb! De bestemte seg visst for at en nevrotisk dame med ansiktsmaskerester og svetteringer var akkurat det de hadde ønsket seg.

Så her er altså statusrapport så langt;

Huset er digg, lukter nytt og er utrolig lekkert. Vinduene er store og slipper inn massevis av dagslys og innsyn. Naboene er nysgjerrige, og utsikten er upåklagelig.

Hennika er overlykkelig over å endelig få begynne i barnehage igjen, etter noen måneder med litt for mye voksenkontakt. Jeg på min side var litt sliten av å være lekekamerat, så jeg er vel minst like overlykkelig.

Her en morgen var vi katter fra det øyeblikket vi stod opp, og krøp rundt og mjauet på kjøkkengulvet. En annen dag måtte jeg jobbe i hagen iført ei gul papirkrone, siden jeg jo hadde bursdag og skulle få sølekake. Og så kom jeg til skade for å "rydde opp" sølekaken (eller som Hennika sa, "ØDELEGGE ALT!!!"), så da måtte vi bake ekte kake. Høydepunktet i løpet av dagen var å gå på butikken for å handle middag. Og middagen måtte selvsagt inntas på et piknik-teppe på gulvet, på lekekjøkken-servise.

I morgen begynner jeg i ny jobb, og jeg gleder meg så utrolig mye til å bruke hjernen min igjen! Den har rett og slett bare tatt ferie i ferien, overbelastet av lange kvelder i senga med gamle TV-serier på ipad'en. Jeg skal være kontaktlærer for 1. til 3. trinn på en fådelt skole, og gleder meg skikkelig!!

Epic fail

Nå er det ikke lenge til vi flytter! I den anledning har jeg gått hen og søkt jobb på Tysnes, som seg hør og bør, og dette er virkelig et kapittel for seg selv.

På nettsidene til Tysnes kommune lå det ute fem lærerstillinger for neste år, og med liv og lyst gav jeg meg i kast med en søknad. Med små endringer sendte jeg samme søknaden til alle stillingene, og fikk en telefon en ettermiddag (mens jeg satt på do) hvor de lurte på om jeg ville komme inn til intervju. Intervjuet ble avtalt, og en uke senere opprant dagen.

Jeg skulle kjøre til Tysnes den morgenen, og hadde planlagt å ha god tid før intervjuet som begynte klokken 11. Jeg gjorde meg flid på badet, brukte ansiktsmaske og sminket meg, for å ta meg best mulig ut til intervjuet, og var i bilen når klokken bikket 8. Alle planer kokte i midlertid ut i kål da en tunnel langs veien var stengt. Så der satt jeg, da, med panikkanfall, i kø, i tre kvarter. Plutselig hadde jeg IKKE god tid lenger. Normalt kjører jeg langt under fartsgrensen på de kronglete veiene mot øya, men dette var ikke dagen for søndagskjøring. Adrenalinpumpen gikk på høygir denne morgenen, og innen jeg kom frem til intervjuet (fem minutter før tiden) var jeg så høy på adrenalin at kroppen skalv som et løv i vinden. Inne på intervjuet klarte jeg ikke å sette sammen en eneste sammenhengende tanke, og i det jeg gikk ut derfra, husket jeg absolutt ingenting fra samtalen. Bortsett fra at jeg bare hadde snakket tull, selvsagt. Da jeg kom tilbake i bilen og fikk tatt en titt i speilet, oppdaget jeg i tillegg at rester av morgenenes ansiktsmaske hang som slappe hudrester langs hele hårfestet og i øyenbrynene mine. Så mye for å ta seg godt ut på intervju, liksom.

Med andre ord, Tysnes kan glede seg til å få en arbeidsledig innbygger i sommer! Hurra.....

Melder flytting

I oktober i fjor begynte vi å leke litt med tanken på å flytte fra huset vårt i Åsane, hvor vi har bodd omtrent like lenge som vi har vært sammen. Det gikk ikke lang tid før det gikk fra tanke til handling, og nå er huset vårt solgt!

Vi trålet nettet etter et nytt sted å bo, og valget falt på vakre Våge på Tysnes. Faren til Audun kommer derfra, og Audun har praktisk talt vokst opp der ute, så for hans del var det kanskje litt som å flytte hjem. Jeg, som selv kommer fra et mindre sted, gledet meg over tanken på å flytte til et tettsted hvor de fleste vet hvem de fleste er. Vi kjøpte et ferdig prospekt, og har nå vært innom tomten nesten hver bidige helg for å inspisere byggeprosessen av huset vårt. Vi gleder oss sånn til å flytte inn i sommer!

Ikke akkurat ferdigstilt, men det kommer seg.
Gleder meg til å se det ferdige resultatet!

Da jeg flyttet fra Volda til Bergen for 9 år siden, føltes alt veldig nytt og overveldende. Jeg ante ikke hva som ventet meg i denne store, skremmende byen med altfor mange regnværsdager. Foreløpig har jeg det ikke helt på samme måten når vi nå skal rive opp røttene og starte på nytt. Det har kanskje litt med at vi har tilbragt så pass mye tid på øya opp gjennom årene, siden foreldrene til Audun stort sett holder til der ute. 

Hennika og Besto sjekker utsikten fra det gamle, nedlagte hotellet
i Godøysund. Synd at det ikke er operativt lenger, det er utrolig flott der!

Klare for båttur!

En stripete tiger

I morgen reiser jeg og Hennika til Spania sammen med kjekke barn og voksne, og forberedelsene vil ingen ende ta. Den mentale forberedelsen (Hennika: "Hvor mange dager er det til vi skal til syden??" Meg: "Fjorten.") har vart i to uker allerede, og kofferten har stått ferdigpakket i dagesvis. Men så var det denne sydenkroppen, da. Og da tenker jeg ikke på vaskebrettmagen, den har jeg gitt opp for lenge siden. Men for noen uker siden oppdaget jeg noen røde prikker på beina mine, og etter litt googling kom jeg frem til at det skyldes at jeg barberer oppover (jada, det er fy-fy, har jeg lært nå!). Tipset fra alltid-så-pålitelige google var å skrubbe og smøre. Som lest, så gjort. 

Jeg gikk til innkjøp av billig bodyscrub fra Rusta, og skrubbet meg omtrent hudløs. Men de røde prikkene vedvarte. Og det var da jeg fikk den lynende smarte ideen om å rett og slett dekke det til! Jeg kjøpte en selvbruningsbodylotion av merket Dove, type billig, og gav meg i kast med oppgaven. Min spøkelsehvite hud fikk lekre, mørke flekker og striper over alt (jeg tok jo hele kroppen når jeg først var i gang!), og selv om jeg nå så ut som en blanding av skitten og brun ut, var de opprinnelige prikkene fremdeles like synlige. Og for å toppe det hele gav jeg meg i dag i kast med å barbere vekk hår fra leggene for første gang i 2017, og endte opp med oppkuttede, blodige legger. 

Mine veldig ambisiøse syden-forberedelser, som skulle få meg til å se ut som DEN badegudinnen - har altså endt opp med å gi meg utseendet til en heller sliten festivalgjenger. 

Så moralen er; selvbruningskrem er for fjortiser som ikke vet bedre, barber beina rett vei, og gjennomsiktig er også en hudfarge! Visdomsord fra en ikke-så-veldig-vis-kvinne som burde visst bedre. 

skolen for flinke gutter og snille piker

ALLE

Alle barn forstår reglene for leken.

Alle barn forstår hva du mener når du gir en beskjed.

Alle barn lærer å lese å skrive i 1. klasse.

Alle barn kan sitte pent på plassen sin.

Alle barn har en voksen de stoler på.

Alle barn forstår hva som forventes av dem.

Alle barn forstår hva ordet FLINK innebærer.

------------------------------

NOEN

Noen barn forstår reglene for leken.

Noen barn forstår hva du mener når du gir en beskjed.

Noen barn lærer å lese og skrive i 1. klasse.

Noen barn kan sitte pent på plassen sin.

Noen barn har en voksen de stoler på.

Noen barn forstår hva som forventes av dem.

Ingen barn forstår hva ordet FLINK innebærer.

Jeg opplever at skolesystemet ønsker at alle barn skal passe inn i "ALLE-boksen." I denne pene, pyntelige boksen sitter barna på rekke og rad, med nystrøkne skjorter og kan skrive noveller når de er ferdig med 2. klasse. Her er realiteten.

Mange barn forstår ikke reglene for leken. De trenger voksne som forklarer og er deltakende. 

Mange barn forstår ikke hva du mener når du gir en beskjed. Mange barn fikk ikke med seg beskjeden en gang. Ordene du bruker er kanskje for mange, eller for vanskelige. 

Mange barn lærer ikke å lese og skrive i 1. klasse.

Noen barn kan sitte pent på plassen sin.

Noen barn har en voksen de stoler på.

Noen barn forstår hva som forventes av dem.

Ingen barn forstår hva ordet FLINK innebærer.

Likevel; ALLE barn er gode til NOE. Ja, de utmerker seg, til og med! 

Jeg er redd

I et historisk perspektiv har verden med jevne mellomrom brutt sammen, for så å måtte gjenoppbygges, stein for stein. For hvert sammenbrudd har millioner av menneskeliv gått tapt, enten sammenbruddet har skyldes sykdom eller krig. Når jeg ser på verden slik den ser ut i dag, er det ganske åpenbart at vi er på vei mot en ny katastrofe.

Bare i mars i år ble det i blant annet Tyrkia, Pakistan, Belgia og Irak gjennomført hele ti terrorangrep, og senere kom angrepene i Frankrike og USA. I juni i år forlot Storbritannia EU, noe som på sikt kan ha store konsekvenser for økonomien i hele EØS. Verden preges av krig, og strømmen av flyktninger som vi nå ser er den største siden 2. verdenskrig. De landene som fremdeles lever mer eller mindre i fredstilstand - Norge inkludert - klamrer seg til seg og sine, og klager høylydt over flyktningene som kommer til landet og "truer vår suverene kulturarv." Kulturarv er vel vår minste bekymring. Slik det ser ut nå er det irrelevant hvilket land du kommer fra, vi er alle i skuddlinjen, og om ikke lenge kan det være vi som må flykte. Amerikanerene har skjønt dette, og i desperasjon har de søkt til en karismatisk narsissist, som med store ord og tomme løfter nører under sinne og grådighet i befolkningen, mens han lover å lede dem på veien mot en stor, suveren nasjon. Hm.. Hvor har vi hørt dette før, tro..? (anno 1929, red.anm.)

Forholdene ligger med andre ord godt til rette for en tredje verdenskrig, det er kun et spørsmål om tid. Med mindre naturen slår til først, da. Global oppvarming har nemlig forårsaket en enorm smelting av permafrosten på Jorden, og etterlevninger fra fordums sykdomsepedemier har kommet til overflaten. Dette har forårsaket at sykdommer som vi trodde var utryddet, har blomstret opp igjen. I tillegg kommer flere sykdommer tilbake som en konsekvens av dumme mennesker som unnlater å vaksinere barna sine mot farlige, smittsomme sykdommer. I fattige land dør barn av meslinger og det skrikes etter vaksine, mens selvsentrerte idealister i rike land fnyser av meslingvaksinen siden "den jo er utryddet." Også polio kan barna vaksineres mot, men mange norske foreldre VELGER å utsette barna sine for denne sykdommen som kan forårsake lammelser og - i verste fall - død, fordi de er "motstandere av vaksiner." Dette kan bidra til en ny oppblomstring av fatale sykdommer som WHO nesten har klart å utrydde.

Og mens vi snakker om global oppvarming, har Moder Natur et ess i ermet. I Sibir har forskere oppdaget store lagre av metangass i den smeltende isen, som siver ut i atmosfæren. Denne gassen er 20 ganger mer skadelig for ozonlaget enn CO2, og kan på sikt føre til at Jorden blir fullstendig ubeboelig. Og dette har vi gjort, folkens. Vi, som kjører rundt i flotte biler med stor motor, flyr charter til Syden, og bruker opp naturressursene over en lav sko.

Så ja, jeg er redd. Jeg er redd for at min datter skal måtte vokse opp i en verden preget av sykdom, krig og fattigdom. Jeg er redd for at terroren skal ramme. Min frykt er foreløpig bare retorisk, men for mange er den ikke det. Mange mennesker lever hver dag i uvisshet om de vil overleve morgendagen. Mange mennesker flykter fra hus og hjem i frykt for å bli drept. Mange mennesker tortureres. Mange mennesker vet ikke hvor de skal få tak i mat. Mange mennesker har dødelige sykdommer som vi her oppe i nord kun leser om i historiebøker.

Dette kunne vært deg. Dette kunne vært oss. Dette KAN bli oss. Jeg stoler ikke på fremtiden. Hver natt våkner jeg etter mareritt om terror, og hver dag tenker jeg at jeg er heldig som faktisk kan våkne opp fra marerittet og innse at det "bare var en vond drøm." Den siste tiden har debatten herjet rundt hvor vidt vi - Norge - skal ta imot flere flyktninger eller ei. "De voldtar kvinner og tar jobbene våre," sies det. "Innvandrere er kriminelle." Hvor er det store bildet? For det første, Nei. Alle flyktninger er veken kriminelle eller voldtektsmenn. Men mange flyktninger kommer hit med en psykologisk ballast som vi bare kan forestille oss i våre verste drømmer, og det er klart at dette preger et menneske. Jeg skjønner skepsisen, men vi kan ikke skjære alle flyktninger over en kam fordi noen har opplevd mer enn de klarer å takle. Vi kan ikke slutte å vise medmenneskelighet på grunn av frykt. Alle "nordmenn" er nå for såvidt innvandrere, under istiden var her ikke et eneste menneske. Du skal ikke måtte lete langt tilbake i slektstreet før du oppdager at du har spansk, tysk eller russisk blod i årene.

Det er verken første eller siste gang jeg siterer Jokke; "Jeg sitter her på min pidestall, og glemmer at jorden er rund. Visse ting er hellige og vi er bare et mikrosekund."